Bjørnetjenester

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I livssynsklassen min på Lindeberg barneskole i Groruddalen, ble det ofte heftige diskusjoner. Alle de store verdensreligionene var representert, pluss en gutt som var Jehovas Vitne. I tillegg var ganske mange av oss superarrogante ateister, allerede som tiåringer. Vi elsket å latterliggjøre de troende for deres tilbakestående forestillinger. Mest av alt likte vi å tyne livssynslæreren. Han var en lubben liten buddhist fra Stovner som hadde tilbrakt mer tid i kloster enn i et klasserom. Han trodde vi skulle bli imponert når han viste oss sin helligste relikvie, en liten flaske med skittent vann fra Gangeselven. I stedet ropte vi i avsky at det var det ekleste vi hadde sett. Jeg husker fortsatt hvordan han rødmende stakk flaska ned i kateterskuffen igjen.

En gang diskuterte vi barneoppdragelse i forskjellige kulturer. Det begynte med at noen påsto at kristne var mye strengere enn andre, og brukte som bevis at Jehovas Vitne-gutten ikke fikk være med på klassefester. En pakistansk jente som alltid var ute etter oppmerksomhet, kunne stolt fortelle at hun hadde det mye strengere, for hun fikk ikke være med på klasseturer eller leirskole. Hun la ut om hvor utrolig strenge alle pakistanske foreldre var, spesielt mot jenter, som ikke fikk gå i bukser fordi det var skammelig. (Dette var 80-tallet og en del av de pakistanske jentene gikk fortsatt med sari.) Plutselig klikka det for bestevenninna mi, som også var fra punjab. Hun reiste seg og skjelte henne ut. «Er du helt dust, eller? Har ikke jeg på meg bukse, eller? Bare fordi du ikke får lov til en dritt, betyr ikke det at ingen av oss får det. Er mine foreldre liksom dårlige foreldre siden jeg får lov til ting?»

Først skjønte jeg ikke hvorfor hun ble så sint. Men etter hvert forsto jeg at det handlet om å forsvare sin hardt tilkjempede frihet mot alle som sa hvor umulig det egentlig var. Hun ble like sint på innvandrerjenter som dyrket offerrollen når de snakket med voksne nordmenn, som hun ble på guttene på ungdomsskolen som kalte henne pakkis. Det hjalp ikke henne når lærere og klasseforeldre automatisk antok at hun levde under intens kontroll, bare fordi hun hadde «sånn bakgrunn». Det hjalp ikke henne at foreldrene hennes hele tiden fikk høre, både i eget miljø og på Dagsrevyen, at «alle» innvandrerforeldre er strenge og kontrollerende.

Hver gang jeg diskuterer vanskelige spørsmål som tvangsekteskap, æreskultur og omskjæring, har jeg dette i bakhodet.

På den ene siden er det ekstremt viktig at de jentene som opplever trusler og overgrep blir sett og hørt og får all den hjelp samfunnet kan mønstre.

På den andre siden gjør vi disse jentene en bjørnetjeneste hvis vi overdriver og framstiller det som om alle innvandrerjenter lever i det samme fengselet, slik for eksempel Human Rights Service har skapt et levebrød av.

Anja Bredal, som er en av Skandinavias fremste eksperter på tvangsekteskap, er opptatt av den negative effekten det har hvis jentene tror at «alle» blir gifta bort til en fetter i Pakistan. Det er mye enklere å gjøre motstand hvis man får vite at de fleste ikke blir det. Tilsvarende med omskjæring: Et gambisk foreldrepar som planlegger å omskjære døtrene sine vil sannsynligvis revurdere hvis de får vite at det overhodet ikke er vanlig blant afrikanere i Norge.

Og som den stakkars livssynslæreren prøvde å få oss til å forstå: Man kommer ikke særlig langt med hån.