Bla, bla, Blair

En politisk leder som alltid har evnet å finne de riktige ordene har mistet sin nådegave. Det meste Tony Blair nå sier om Irak-krigen faller på steingrunn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fra alle kanter

kommer nå presset på den britiske statsministeren for å distansere seg fra den måten USA og George Bush leder krigen i Irak på. Men Tony Blair er urokkelig og har bundet seg fast med kjetting til masta på den skuta George W. Bush er skipper på, og som ser ut til å være på vei til bunns, til historiens skipskirkegård. I et intervju med avisa The Independent i forrige uke gjorde den europeiske sentrumspolitikeren Blair det klart at han ville stå last og brast med Bush. Det gjør han, selv om det identifiserer ham med en amerikansk muskelbruk og arroganse i Irak som for europeere flest fortoner seg som både totalt fremmed og utsøkt motbydelig.

Stormen mot Blair

er ganske formidabel. Det begynte med noe så selsomt som et ambassadøropprør, da 52 eksambassadører skrev et åpent brev for en måned siden, og ba om at Blair distanserte seg fra USAs Midtøsten-politikk. Det fortsatte med uro i hans egen regjering i forrige uke, og åpne spekulasjoner om den tidligere tilsynelatende uangripelige statsministeren måtte gå allerede i vår, før parlamentsvalget til neste år. Hans egen visestatsminister John Prescott bidro selv med å helle vann på mølla av spekulasjoner, og Blair var ganske ensom på toppen da det blåste som verst. For begge hans 100 prosent fortrolige, Peter Mandelson og Alastair Campbell, har blitt tvunget til å forlate sin sjef, etter å ha utvist stor maktarroganse i rollen som His Masters Voice.

Så kom den

politiske opposisjonen på banen, da de konservatives leder Michael Howard krevde at Blair måtte snakke amerikanerne til rette, og fremme britiske synspunkter der de stred mot de amerikanske. Dermed ble det viktigste spørsmålet i britisk politikk igjen omsider et politisk spørsmål. Og selv om Blair og regjeringen den siste uka fortvilet har forsøkt å skyve Irak i bakgrunnen ved å fronte innenrikspolitiske spørsmål, så dukker det enten opp bryllupsgjester eller bilder som minner oss om den syke maktarrogansen som en del av den amerikanskledete okkupasjonen er bygd på. Den siste ydmykelsen for Blair var da de skotske nasjonalistene lovte å gjøre lokalvalget 10. juni til et valg om tillit til regjeringen i spørsmålet om Irak-krigen. Et regionsparti gjør altså et internasjonalt spørsmål til sin hovedsak i et lokalvalg og lover å knuse regjeringspartiet - lokalt. Vi snakker om sterke meldinger.

Sist kom en lekkasje

i helga om at et regjeringsdokument fra fagavdelingen i UD anbefaler regjeringen å opponere mot USA. Notatet påpeker det selvsagte; at måten USA nå leder krigen på - med overdreven muskelbruk og de katastrofale bildene av tortur og ydmykelser - bare leder én vei, til tap på krigens viktigste front. Den fronten er som kjent propagandakrigen, eller arenaen for hjerter og meninger. Men det er en front retorikeren Tony Blair har sagt han ikke vil kjempe på, fordi han for alle praktiske formål har lovet seg selv og sine velgere ikke å kritisere sin venn Bush.

10. juni

kan bli en sentral dato for Tony Blair. Da er det lokalvalg og valg til EU-parlamentet. Når meningsmålinger viser at de konservative ikke ligger så veldig mye foran Labour, så forteller det om et konservativt parti som bare sakte kommer ut av lederkrisa Thatcher-perioden skapte. Men underlagsmateriale fra meningsmålere viser at Labours tillit på grunn av krigen i Irak forvitrer fra dag til dag, og partistrateger er redde for at Labour bare vil få 25 prosents oppslutning ved valget til EU-parlamentet, et resultat som gjør at partiet vil miste 13 av sine 28 representanter. Og det er når de tillitsvalgte føler at grunnfjellet skjelver, de vanligvis trekker sine kniver.

Det er et sentralt

paradoks for europeeren Blair at han med sin uforbeholdne støtte til Bush ikke bare er i ferd med å ødelegge et strålende ettermæle som en av Storbritannias store politikere etter 2. verdenskrig. Han er også i ferd med å ødelegge sin sentrale ambisjon om å knytte øya som gjennom historien har vært seg selv nok, nærmere EU. Hele Blairs politiske kapital er spist opp av den ulykksalige Irak-krigen, og Blair som vil innføre euro vil nå ha folkeavstemning om saken, en folkeavstemning han etter alt å dømme vil tape. Blair er lederen som må navigere etter skjelettene som dukker opp i amerikanske skap i Irak. Det gir dårlig styringsfart, og varer neppe lenge hvis skjelettene fortsetter å falle ut av skapene i Irak.