Blå feber i Paris

Ledertrøya i EU og europamester i fotball: Hele landet kan sole seg i glansen etter seieren over Italia. Den ga et nytt kick ut av en lang moralsk og økonomisk krise.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når hundretusener samler seg på Concordeplassen for å hylle «de blå» og Zinedine Zidanes nye hårstuss, tror man det er fotball det handler om. Men det er mer enn det. For det første viser det en multietnisk styrke, der hudfargen eller den geografiske opprinnelsen til hver enkelt med ett får positivt fortegn. Zidane er av algerisk opprinnelse. Gullgoalmannen, David Trezeguet, kommer opprinnelig fra Argentina, Marcel Desailly og Lilian Thuram fra Afrika.

  • Samtidig sprer gullaget en smittende vinnerkultur. Frankrike med akutt blå feber drømmer om enhet. Den galliske hanen bruser med fjøra og vil erobre verden. Og det verste er at det bare er to år siden sist, og en formidabel bekreftelse på hvem som er verdensmestre. Alle vil ha sin del av glorien. Etter VM hoppet både president Jacques Chirac og statsminister Lionel Jospin ti poeng oppover på popularitetsbarometrene. Også denne gangen slåss de om å komme til foran TV-kameraene. Chirac i en mer høytidelig nasjonal stil, som hyller Frankrike og alle franskmenn, mens Jospin legger an en mer sportslig tone om den offensive stilen som seiret over den defensive.
  • Selv guvernøren for Frankrikes bank, Jean-Claude Trichet, ser den blå rekkevidden. Han tror seieren vil gi franskmennene ny moralsk styrke, og at den vil få konsekvenser også for økonomien. Frankrikes sportslige triumf faller sammen med et klart økonomisk oppsving. Det begynte etter VM, men bekreftes mye sterkere i dag. Det er fristende å trekke en parallell til Tyskland, som har mistet det økonomiske lederskapet i Europa på samme måte som spillerne har tapt på banen. Mens Frankrike, med den økonomiske krisa bak seg, også registrerer en jevn nedgang i arbeidsledigheten. Dette er delvis Lionel Jospins regjerings fortjeneste, men Chirac får det ofte til å se ut som om det er hans ære. De to fremste politikerne i Frankrike har ikke lært av fotballheltene at man ikke skal stå på hver sin side og trekke i pokalen. Chirac og Jospin har felles ambisjon og felles mål - presidentvalget i år 2002 - men bare én vil gå av med den seieren.
  • Så spørs det om de i hvert fall kan dele jevnt på den europeiske ledertrøya i det neste halve året. Der hjelper neppe felles blå feber eller trener Roger Lemerres gode råd om samspill. Chirac har hatt den mest positive utviklingen i det siste. Hans konkrete forslag om et EU med flere hastigheter vil bli diskutert, men han har i hvert fall skjønt at den europeiske konstruksjonen må få en ny giv. Jospin er mer opptatt av sakene på dagsordenen under Frankrikes presidentskap, som han vil lykkes med. De kunne begge lære av «de blå» at resultatet blir best når spillerne stimuleres til felles innsats, selv om det blir mange når EU nå utvides.
  • I dag kommer Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland til Paris og får kanskje være med på blått nachspiel. Men de får ikke være med så mye som de hadde håpet, Chirac har høflig avslått å møte Norges statsminister. Forrige gang en norsk statsminister var på besøk var under VM, og da tok Chirac seg tid til å snakke både fotball og andre mindre viktige emner med Kjell Magne Bondevik. Stoltenberg må nøye seg med en arbeidslunsj med statsministerkollega Jospin. På menyen der vil Norges «nye» europapolitikk være en av hovedrettene, med ambisjoner om å bringe Norge nærmere EU.
  • Kanskje hele EU blir litt lyseblått etter seks måneders fransk formannskap. I går sa Chirac at EU «ikke ville bli det samme». Han hevder at Frankrike skal styrke konstruksjonen, og samtidig gjøre den mer innbydende, både overfor de som allerede er med på den og de som vil slutte seg til den. Så døra står åpen. Og i seiersrusen fra fotballen ser Frankrike broderlig også på sine fjernere naboer. Men i denne prosessen er det mer enn elleve med på å bestemme.