Blair for siste gang

Tony Blair vinner trolig valget i Storbritannia i morgen, men helt sikkert er det ikke.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Meningsmålinger som ble offentliggjort tirsdag, viser at Labour er mer sårbar i de utsatte valgkretsene enn ledelsen i de nasjonale målingene skulle tyde på. Blair har brukt denne risikoen for alt den er verd i de siste dagene av valgkampen. Den største bekymringen er at proteststemmene mot krigen i Irak skal gå til liberaldemokrater som ikke kan vinne i sine kretser, men undergrave Labours kandidat og gi plassen til den konservative kandidaten. Er det noe som vil fortsette under en konservativ regjering, så er det Storbritannias deltakelse i Irak, som de konservative har støttet hele tida, truer Blair.

Det er sannsynlig med overraskende resultater når enkeltkretsene telles opp. De kan ramme både medlemmer av regjeringen og ledere i det konservative partiet som i tilfelle forsvinner ut av politikken. En drøy tredjedel av velgere som sier de vil stemme i morgen, hadde for ei uke siden ennå ikke bestemt seg for hvem de vil stemme på. Det er 15 prosent flere ubestemte enn ved valget for fire år siden, og er en betydelig usikkerhetsfaktor ved dette valget.

Tony Blair har bak seg to valgskred, først i 1997 og deretter et nytt i 2001 som ga Labour et flertall i Underhuset på 160. Dersom overraskelsene og avvikene ikke blir altfor store, ligger det uansett an til at flertallet blir redusert til rundt 80, noe som i tilfelle betyr både en seier og et nederlag for statsminister Tony Blair. Nederlaget ligger i at Blair selv vil bli tolket som den viktigste forklaringen til et valgresultat som er svakere enn sist. Beslutningen å invadere Irak sammen med USA uten støtte fra FN og uten flertall i det britiske folket har undergravd tilliten til statsministeren personlig. Tillitssvikten forsterkes av den lange lista over brutte løfter fra valgkampen i 2001.

Men ingen kan ta fra Blair at han blir historisk dersom Labour vinner i morgen. Han blir den første Labour-lederen som i tilfelle vinner tre valg på rad. Den av forgjengerne som tidligere har vært nærmest, var Harold Wilson for drøye tretti år siden. Militante fagforeningers stahet og uforstand ødela Wilsons valgkamp og banet veien for Margaret Thatcher i 1978. Hun vant også tre valg på rad, og de konservative regjerte i atten år. Blair ønsker seg plassen ved siden av Thatcher i britisk politisk historie. I morgen er baronesse Thatcher å finne i Venezia i frustrasjon over at hennes parti heller ikke vinner dette valget.

En vesentlig del av forklaringen på Blairs suksess er å finne i at han ikke har reversert de største og viktigste av Thatchers markedsliberale reformer. Det har sikret den lengste, vedvarende økonomiske veksten i Storbritannia de siste to hundre åra. Og det har sikret Labour støtte i sentrum der flertallet av velgerne hører hjemme, i middelklassen. Før valgdagen virker det som om Michael Howard har mislyktes med planen om å trekke nye velgere til det konservative partiet ved hjelp av en rasistisk innvandrerfiendtlig valgkamp. Det synes som om brutaliteten og høyreradikalismen i disse utspillene i stedet har sikret Labours støtte i den avgjørende middelklassen.

Finansminister Gordon Brown som er den andre halvparten av et mektig politisk fellesskap som ofte har ligget i indre strid, har manøvrert britisk økonomi til en høyere og mer stabil vekst enn i Frankrike og Tyskland. Tilstanden i britisk økonomi har vært Blairs sterkeste, stemmevinnende kort i valgkampen. I de atten åra med Thatcher var det de konservative som var det tillitvekkende, statsbærende partiet med styringstillegg. Blair erobret denne posisjonen fra John Major ved valget i 1997, og har siden ikke gitt den fra seg. Det bidrar også til å bære ham fram til en historisk tredje valgseier, og til å ramme de konservative med deres tredje nederlag på rad.

Men Tony Blair vinner i tilfelle for siste gang. Spørsmålet er bare hvor lenge han blir sittende. Blir flertallet lite, vil han raskt overlate makta til Gordon Brown. Blir flertallet rundt hundre, sitter han inntil det er på tide for Gordon Brown å begynne forberedelsene til neste valg.