Blair i medvind

LONDON (Dagbladet): Den første ommøbleringen i regjeringen Tony Blair kom et år og snaut tre måneder etter hans brakseier i mai i fjor. Blair viste at han har full kontroll. Han fikk flere av sine tilhengere inn i sentrale roller.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nøkkelpersonen i ommøbleringen er Peter Mandelson. Ryktene ville ha det til at han skulle få en statsrådpost hvor han kunne kontrollere og dirigere statsrådene på vegne av Blair. Fiendene kaller Mandelson «Mørkets fyrste», fordi han hele tida har arbeidet i kulissene og dirigert valgkampen, utnevnelsen av kandidater og statsråders uttalelser.

  • For å unngå for stor strid lot Blair ham få sitt eget, men meget viktige departement, i stedet. Han ble statsråd for handel og industri. Her vil han kunne spille en aktiv rolle i forhold til sin verste motstander, finansminister Gordon Brown. Mandelson er mye mer pro-EU enn Brown, og vil for eksempel at britene skal gå inn i pengeunionen og bruke euro-mynten så snart som mulig. Brown er mer forsiktig.
  • Det er en splittelse i regjeringen mellom Blair og Brown, men hittil har de klart å unngå offentlige sammenstøt. Brown har aldri tilgitt Blair at han stilte opp som motkandidat til lederstillingen i Labour, som de fleste trodde skulle gå til Brown, etter John Smiths død. For partiet var det en velsignelse at Blair, med sin karisma, vant. Labours store valgseier i fjor var beviset på at valget var riktig.
  • Et annet viktig punkt i ommøbleringen var at sosialministeren Harriet Harman ble fjernet og at hennes nestkommanderende Frank Field gikk i protest. De skulle ha kommet opp med en ny sosialpolitikk, hvor man fikk sosialklientene tilbake til arbeidslivet, fikk redusert sosialsvindelen og ga enslige foreldre nok barnehager slik at de kan gå ut i arbeidslivet. De har ikke løst sin oppgave og et nytt team ledet av Alistair Darling skal forsøke å gjøre det bedre.
  • Dette har vært en politisk spennende sommer. Regjeringen har lagt fram sitt treårige langtidsprogram. I løpet av denne tida skal helsevesenet få 20 milliarder pund (250 milliarder kroner) ekstra, og skolevesenet 19 milliarder pund ekstra. Det betyr flere leger, flere sykepleiere og bedre utstyr i helsevesenet. Skolene skal også rustes kraftig opp med utstyr, samt flere og bedre lærere. Alle klasser i folkeskolen skal i løpet av denne tida reduseres til under 30 elever i hver. Også innenfor andre områder satser regjeringen penger. Alle større museer skal bli gratis igjen, og andre kulturaktiviteter skal styrkes.
  • Det viktigste Tony Blair har oppnådd i løpet av dette året, er Nord-Irland-avtalen, som har ført til en ny, folkevalgt provins-regjering bygd på maktdelingsprinsippet. Man må imidlertid ta alle forbehold når det gjelder nordirene. Hele avtalen holdt på å gå i vasken på grunn av sammenstøtene i Drumcree for noen uker siden, da fanatiske protestanter bygde barrikader i gatene, tente på biler og kastet bensinbomber mot politiet. Først da tre uskyldige brødre på 11, 9, og 8 år ble drept i en mordbrann i Ballymoney, besinnet protestantene seg og krisen gled over.
  • Sommeren har bydd på problemer for Tony Blair, som fikk sin snuskskandale. Unge politiske rådgivere tok imot penger fra næringsliv og enkeltpersoner for å arrangere møter med statsråder eller ledende politikere. Tony Blairs valgseier skyldtes ikke minst at de konservative var blitt så korrupte at til og med juniorministrer lot seg bruke av næringslivet til å fremme deres interesser i parlamentet.
  • Snuskskandalen har glidd over, ingen ledende politikere tok imot penger fra utenforstående, men man sitter igjen med en følelse av at den yngre garde av politiske rådgivere kan bestikkes. Blair har innført strengere regler med hensyn til rådgivernes samarbeid med lobbyfirmaer, men er det nok? Personlig pengegriskhet synes å spille en stadig større rolle også i britisk politikk. Blair må vokte sine unge «blairitter» bedre.