Blair tar over i EU

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fra i dag er Tony Blair sjef i EU. Det er Storbritannias tur etter Luxembourg i unionens formannskap, som roterer hvert halvår. Det ineffektive ved rotasjonen var noe av det som grunnloven skulle bidra til å rette opp. Nå overtar den selverklærte unionstilhengeren Blair, som leder et dypt splittet og unionsskeptisk land, idet stifterlandene Frankrike og Nederland har kastet unionen ut i dens dypeste krise på 50 år. Frankrikes president Jacques Chirac led et massivt nederlag da velgerne stemte ned grunnlovsforslaget. Men den politiske ringreven dreide oppmerksomheten bort fra nederlaget ved å vende oppmerksomheten mot den britiske EU-rabatten som Margaret Thatcher oppnådde da hun med et godt grep rundt håndveska forlangte «å få pengene mine tilbake». Tony Blair, som ikke viker unna et politisk gjørmeslagsmål, og særlig ikke mot Storbritannias erkerival ned gjennom århundrene, slo tilbake mot EUs landbrukspolitikk, som særlig subsidierer franske bønder.

Det passet også Blair godt at grunnlovskrisa kom i bakgrunnen. Det ga ham anledning til å suspendere neste års avstemning i Storbritannia, som han nokså sikkert ville ha tapt. Slik har både Blair og Chirac delt ut kortene på nytt foran det britiske formannskapet. Blairs ambisjon er å finne en «tredje vei» ut av dagens krise og tilbake på hovedsporet, som er både utvidelse og fordypning av unionen. Etter toppmøtefiaskoen i Brussel, der Blair syntes det var patetisk å høre landbrukspolitikken beskrevet som framtidsrettet, gikk han offensivt ut i sin retorisk briljante tale til medlemmene i Europa-parlamentet. Før han kom, varslet de mest militante der at Blair «skulle tas». Etter at han hadde talt, var kritikerne såre i håndflatene av å klappe, og stilte seg i kø for å få hans autograf.

Det passer Blairs selvbilde godt like etter at han er gjenvalgt for tredje gang, å bli unionens redningsmann. Og han har bevist at han er den suverent beste taleren blant sine kolleger i politikkens elitedivisjon. Men det er et stort spørsmål om et halvt år er lenge nok til å utvikle en ny visjon for EU og samle oppslutning om den blant 25 høyst ulike medlemsland.