TILBAKE: Tony Blair er den heiteste kandidaten til en av EUs nye toppstillinger. Det er mange som er skremt av tanken. FOTO: AFP
TILBAKE: Tony Blair er den heiteste kandidaten til en av EUs nye toppstillinger. Det er mange som er skremt av tanken. FOTO: AFPVis mer

Blair vil bli Europas Obama

- men han er limt fast til Bush, skriver Simen Ekern.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

|||«Hvem ringer jeg til hvis jeg vil snakke med Europa?», skal Henry Kissinger ha spurt da han var USAs utenriksminister. Spørsmålet er i ferd med å få et svar. For blant de viktigste nyvinningene i Lisboa-traktaten som Irland stemte ja til på fredag, er opprettelsen av to nye topp-stillinger. Den ene er jobben som en slags EU-utenriksminister. Den andre er jobben som president for Det europeiske råd, altså møtet der stats- og regjeringssjefer i Europa trekker opp de overordnede linjene i den felleseuropeiske politikken. «Europas president», er stillingen døpt, før den er født. Hvem, tenker man, er verdig en slik ærefull tittel? Kan det være en statsmann som nylig ledet verden inn i en fatal krig ved å henvise til fabrikkerte beviser? En krig et stort flertall av Europas befolkning var sterkt imot?

Jajamenn. Tony Blair er den heteste kandidaten til embetet. Hvis traktaten blir ratifisert raskt, slik det nå ser ut til, kan Blair få ny jobb allerede innen utgangen av måneden. Men motstanden er stor, og voksende. Underskriftskampanjer for å stanse «blodige Blair» har blitt til små folkebevegelser. Én ting er at Anders Fogh Rasmussen, som støttet Irak-krigen helhjertet, har blitt NATOs generalsekretær. For krigsmotstanderne er Blair som «EU-president» uten tvil et hakk verre. Det vil vel egentlig bare kunne toppes av at George Bush dukker opp som generalsekretær i FN.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den grønne Daniel Cohn-Bendit, en av de mest markante politikerne i EU-parlamentet, har kalt Blairs kandidatur «absurd». Blair er diskvalifisert, ikke bare på grunn av hans hårreisende rolle i Irak-krigen, men også på grunn av hans økonomiske politikk, hevder Cohn-Bendit, som anklager Blair for å stå for en Thatcher-aktig nyliberalisme som har ansvaret for det økonomiske uføret verden befinner seg i.

For mange på den europeiske venstresiden er Blair rett og slett en nokså ond, løgnaktig type. Stort bedre er det ikke på den britiske høyresiden, der tanken på Blair som superpresident er uutholdelig. Toryene kan vinne en etterlengtet valgseier til våren — og så skal de måtte forholde seg til Blair som en slags overdommer - det framstår rett og slett som et argument for en folkeavstemning: «Hvis Tony Blair nå plutselig skal seile opp som en intergalaktisk talsmann for Europa, synes jeg den britiske befolkningen fortjener å si sin mening om det først», har Londons borgermester, den alltid bustete Boris Johnson, sagt.

Selv om både Nicolas Sarkozy og Angela Merkel nok er betenkte i forhold til å havne i skyggen, tyder mye på at de vil stille seg bak Blair når det kommer til stykket. For selv om mange er mot Blair, er det ikke sikkert de har de beste argumentene. Hvis tanken er å få en karismatisk person, med ubestridte kommunikasjonsevner og enorm internasjonal erfaring, slår Blair sine motkandidater lett: Hvis EU skal bli en tung aktør, med en samlende, sterk stemme som motvekt til Kina og USA, trenger de en som kan snakke. Det er bare å håpe at han anstrenger seg for å snakke sant.