Blairs dilemma

President George W. Bush og statsminister Tony Blair minner oss om forholdet mellom Ronald Reagan og Margaret Thatcher, eller Franklin Roosevelt og Winston Churchill. Men for britene er bildet falskt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LONDON (Dagbladet): Det trengs atskillig mer enn minner fra gamle dager for å overbevise rundt tre fjerdedeler av den britiske befolkningen, et enda større flertall av Labours partimedlemmer og en tredjedel av Blairs egne parlamentsmedlemmer om at en krig mot Irak er nødvendig.

Selv om alle med målbar intelligens vil trekke et lettelsens sukk dersom Saddam forsvant, er det britenes mistillit til Bush og den kommende krigens tvilsomme moralske grunnlag som - bortsett fra i Underhuset - skaper den bastante motstanden i Storbritannia.

Innenrikspolitisk er det opportunisten Blair som kritiseres, mens det ikke er tvil om at det er Blairs idealisme som er drivkraften bak hans aggressive kampanje mot Saddam: Han er overbevist om sin nye «dominoteori»: Alt annet enn tvang mot Saddam i dag vil i morgen oppmuntre og gi muligheter til terrorister og diktatorer over hele verden. Derfor hans stadige understreking av at Saddam er en trussel også mot Storbritannias sikkerhet.

Det er altså en forebyggende krig Blair er advokat for.

HANS DILEMMA er at en slik krig også må ha et solid moralsk grunnlag. Og det er ikke lett å etablere i samarbeid med Bush, som har helt andre motiver, og med de to statsledernes stadig skiftende begrunnelser for å gå til krig.

En moralsk begrunnelse er særlig viktig for lederen av et arbeiderparti som historisk sett aldri har gått fremst i rekkene når krig har truet. Ramsey McDonald var motstander av at Storbritannia skulle erklære krig i 1914, Hugh Gaitskell var mot Suez-krigen i 1956, Harold Wilson ville ikke imøtekomme USAs ønske om britiske soldater til Vietnam, og Clement Attlee advarte mot bruk av atomvåpen i Koreakrigen, mens Blair i dag ikke avviser bruk av atomvåpen mot Saddam, «hvis Irak bruker ekstreme midler», dvs. kjemiske eller biologiske våpen.

- Den enkle sannhet er at Tony Blair vil gå til krig mot Saddam, men han vil ikke ha partiet med seg, fastslår underhusmedlemmet Alan Simpson. Som andre av Labours «backbenchere» jeg har snakket med i det siste, ser Simpson en krig mot Irak som uunngåelig. De sier at Blair utenrikspolitisk opptrer nøyaktig slik han gjør innenrikspolitisk: Han blåser i hva partiet mener.

BLAIR HAR LOVET at Underhuset - «dersom det er sikkerhetspolitisk mulig» - vil få debattere den kommende krigen før en beslutning tas. I en avstemning vil han få de konservative med seg i et stort flertall, uansett om FN vedtar en ny resolusjon eller ikke. Men en FN-godkjennelse er likevel av vital betydning, fordi den vil få det liberale partiet, pluss en betydelig del av Labours krigsmotstandere i Underhuset, regjeringen og i partiet, til å slutte rekkene bak ham. Og FNs godkjennelse vil snu folkeopinionen og gjenopprette noe av hans autoritet i Europa.

MEN EN NY FN-resolusjon vil ikke overbevise flertallet i partiapparatet og samtlige kirkefedre i Storbritannia. Til det trengs beviser for Saddams onde hensikter og forbindelser med al-Qaida. Samt en logisk forklaring på hvorfor Saddams få, og eventuelle, masseødeleggelsesvåpen truer hele den vestlige verden, og er farligere enn det enorme antall masseødeleggelsesvåpen som nesten bokstavelig talt flyter rundt uten tilsyn i det gamle Sovjetunionen. Ifølge Jon Wolfstahl i Carnegie Endowment for International Peace dreier det seg om 450 tonn anriket uran, 25000 våpen for kjemisk og biologisk krigføring og 40000 tonn kjemiske og biologiske våpen - blant annet.

- Begrunnelsen for en krig eksisterer ikke. Selv om våpeninspektørene skulle finne noen masseødeleggelsesvåpen i Irak, gir det ikke rett til å gå til krig. Bush og Blair kan ødelegge FN, som ikke er skapt for å erklære krig, men for å bevare fred, sier Simpson og hans mange meningsfeller.

De ser i Blair en leder som er i ferd med å ødelegge Labour, også med sin innenrikspolitikk, som heller ikke tar hensyn til partiets tradisjoner, til partiapparatets meninger eller til velgerne. Beviset er stadig synkende oppslutning i meningsmålinger, hvor ikke minst statsministerens popularitet synker som en stein.