Blairs skjebneår

Tony Blair har hatt en forferdelig høst. Men neste år blir verre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LONDON (Dagbladet): - Det er ikke rettferdig overfor Tony og regjeringen at hele den politiske debatten nå dreier seg om meg, sa en tårefylt Cherie Blair for et par uker siden - i et forsøk på å avvikle den foreløpig siste heksejakten i britisk samfunnsliv.

Og nei, det var ikke rettferdig. For det dreide seg om en fillesak: kjøp av en leilighet, som normalt ikke skulle ha noen politisk betydning.

Men jo, stormen var vel fortjent. For fillesaken ble politikk. Muliggjort av hel- og halvusannheter fra 10 Downing Street, før Cherie krøp til korset og innrømmet noen feil.

MEN «CHERIGATE» var bare den siste i raden av kriser Tony Blair står midt oppe i - uten å ville innrømme verken feil eller problemer.

- Krise? Hvilken krise? var daværende statsminister James Callaghans retoriske svar på en journalists spørsmål under det som blir kalt misnøyens vinter i 1977. For det britiske publikum beviste det den gang at regjeringen ikke hadde peiling på folks hverdag.

Etter fem og et halvt år med Labour-regjering lurer stadig flere briter på det samme.

Den siste meningsmålingen viser da også at Tony Blair ikke lenger er folkets yndling: I 1997 var han like populær som Churchill på toppen av sin karriere. Nå svarer for første gang flere nei enn ja på spørsmålet om de synes statsministeren gjør en god jobb.

Årsakene er mange. Cherie Blairs ulykkelige omgang med tvilsomme venner og suspekte bekjente har fjernet den siste rest av folkelighet rundt glamourparet som inntok Downing Street. Men skepsisen fra folk flest dreier seg om politikk, økonomi og uinnfridde løfter.

FOR I ÅRA etter 1997 ga Blair en flom av løfter - og mål. Et av dem var å få halvparten av alle unge inn på universitetsstudier før 2010. Pr. i dag er resultatet at kvaliteten på britiske universiteter synker som en stein, samtidig som utgiftene går til himmels: Og studentene må betale. Slik skapes nye klasseskiller på ruinene av gamle Labour-idealer.

Da Labour overtok, lovet de også å rydde opp i kaoset på britiske veier. Det er blitt verre, og transportministeren innrømmet nylig at køene på motorveiene og i bygatene vil bli enda verre i åra som kommer.

Og kampanjene mot kriminalitet slås bokstavelig talt i hjel av daglige oppslag om gjengslagsmål, drap og organisert mafia. Alt mens milliardene finansminister Gordon Brown har sprøytet inn i helsevesenet foreløpig har gitt null uttelling: I fjor ble færre behandlet på britiske sykehus enn året før. Og køene øker, der som på veiene.

DEN SOLIDE britiske økonomien har vært Blairs og Browns trøst - til nå. Men skriften på veggen er tydelig. Bremsene er satt på, statens lånebehov øker og skatteøkninger truer. På toppen av at hundretusenvis av pensjonister ser sine framtidige utbetalinger smelte bort. Statens pensjonsforpliktelser er små i forhold til andre land, men de private pensjonsforetakene klarer ikke lenger å svelge unna galopperende utbetalinger til et eksploderende antall pensjonister. Pensjonskrisen er kanskje Tony Blairs alvorligste utfordring. Men hvis boligprisene synker, slik de har gjort de siste ukene, kan han fort også stå overfor titusenvis av ruinerte huseiere: De som har vært nødt til å låne fem-seks-sju ganger årsinntekten for å få tak over hodet.

Og i bakgrunnen lurer nye militante fagforeningsledere. Offentlig ansatte finner seg ikke lenger i å være underbetalt, og truer stadig med nye streiker.

HITTIL HAR Blairs store visjoner og glitrende retorikk holdt kritikerne noenlunde i sjakk. Men på terskelen til 2003 vet Tony Blair at han snart må kunne vise til konkrete resultater - særlig fordi han i alle år i regjering har hatt full kontroll over Underhuset. Der er toryene fremdeles mer opptatt av å slåss innbyrdes enn å bekjempe erkerivalene i regjeringspartiet.

Men Tony Blair synes å være mest opptatt av den kommende krigen mot Irak: Kanskje fordi en krig, som så mange ganger før, kan ta bort oppmerksomheten fra krisene hjemme?

Da bør han huske på det Abraham Lincoln en gang sa: «Man kan lure hele folket en tid. Man kan lure en del av folket hele tida. Men man kan ikke lure hele folket hele tida.»