Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Blairs store år?

I fjor på denne tida var spørsmålet når, ikke om, Tony Blair kom til å flytte ut av Downing Street 10. Ikke i år.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LONDON (Dagbladet) I år er spørsmålet om han kan lykkes i å gjøre 2005 til det store Blair-året. Anledningene og ambisjonene er der.

Søndag ble den første milepælen passert. Blair og hans seniorpartner George W. Bush trakk begge et dypt, lettelsens sukk og gikk direkte på TV fra henholdsvis Downing Street og Det hvite hus med erklæringen om at «friheten marsjerer» i Irak. 57 prosents deltakelse med fare for liv og lemmer holder til en legitimert grunnlovsforsamling når sunniene som ikke stemte, får spesialbehandling. Omsider kan kanskje Irak irakifiseres.

Noen dager tidligere fløy Blair det luksuriøse statsministerflyet med dobbeltseng og Internett til verdenslederforumet i Davos. Der talte han som leder for den litt diffuse sammenslutningen av verdens rikeste som nå kalles G8 etter at Russland kom med. Med U2-sanger Bono ved sin side argumenterte han for at de rike i år skal løfte i flokk for Afrika. Og så talte Blair varmt for en ny giv for å begrense utslippene av klimagasser som vil utrydde isbjørnene i løpet av det neste tiåret og forårsake mye annet som vi ikke vil høre om.

For at Blair skal gjøre 2005 til sitt må han utvise utrolige balansekunster, særlig i klimapolitikken. Partner Bush strøk forgjenger Clintons underskrift i Kyoto-protokollen fordi «den var til skade for amerikansk økonomi». Med de underskuddene utgiftene til krigen i Irak kombinert med store skattelettelser skaper i amerikansk økonomi, er risikoen ved å slå klimabremsene på ikke blitt mindre for USA. Men i intervju med Financial Times insisterer Tony Blair på at både amerikansk utenrikspolitikk og klimapolitikk er «under utvikling» i retning av multinasjonalisme og vilje til tiltak.

Tony Blair hevder seg å være både optimist og realist, uansett hvor hard medfart han får i en massivt fiendtlig, britisk presse. Han har for lengst sluttet å lese avisene. Han holder seg bare til den lakserøde Financial Times.

Til sommeren er det Storbritannias tur til å være EUs formannskap i et halvt år. Før den tid bør Blair enten ha lyktes, eller være nær ved, i å forhandle fram en forlengelse av den britiske EU-rabatten som Margaret Thatcher tvang igjennom. Problemet er at i den saken har verken Storbritannia eller EU noe å gi.

Det er statsministerens uttalte hensikt å bruke det kombinerte G8 og EU-lederskapet aktivt. Det store nederlaget i hans andre statsministerperiode er at Europa-politikken som skulle prege den, aldri kom ut av startblokkene. Storbritannias inntreden i eurosonen er gått fra å være nær forestående til å bli et ikke-tema.

Nå er det folkeavstemningen om EUs forfatning som gjelder. Blair tvilte seg fram til å love folket den, etter først å ha holdt fram som et prinsipp at dette var en sak utelukkende for parlamentet. Avstemningen skal avvikles i 2006. Blair sier at han ikke vet når de andre EU-landene skal holde sine. Ikke engang at Frankrike stemmer i juni. Men så har ikke den britiske statsministeren lenger ord på seg for å være blant de absolutt sannferdigste. Et fransk nei før sommeren er en torpedo som vil senke hele grunnlovsprosjektet, og fjerne en tung byrde fra Blairs skuldrer i et land som er europaskeptisk med solid flertall.

Men det skal skje mye annet før den tid. Om tre uker kommer president George Bush til Europa på sin første utenlandsreise etter gjenvalget. Det sier Blair at han tillegger stor vekt. På NATOs toppmøte om formiddagen den 22. februar skal Blair gjøre sitt ytterste for å reparere frynsete transatlantiske forbindelser. Om ettermiddagen samme dag fortsetter han innenfor rammene av et EU-toppmøte.

Uka etter er han vertskap for sin egen London-konferanse om Midtøsten som skal få det havarerte veikartet for fred opp av grøfta ved hjelp av den nyvalgte president Mahmoud Abbas.

Og hele tida driver han valgkamp for Labour foran det valget alle tror han utlyser den 4. april slik at det kan holdes den 5. mai. Mens mange tviler på om han vil oppleve at det virkelig blir et Blair-år på den internasjonale scene, er det stadig færre som tviler på at han vinner sitt tredje valg på rad og kopierer Margaret Thatcher. Da blir han i hvert fall historisk i 2005.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media