Blairs tofrontskrig

Etter en sommer fullstendig dominert av en mulig krig mot Irak, må statsminister Tony Blair på Labours partikongress i Blackpool denne uka også forsvare sin innenrikspolitikk. Det blir ikke lett.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LONDON (Dagbladet): Selv om Labour ikke på noen måte er fullt av opprørere, og de fleste fremdeles fryder seg over å sitte ved makten etter de «mange svarte åra under Thatcher», ulmer det under overflaten. Og Blair må føre en tofrontskrig mot en økende partiopposisjon: om Irak og om privatisering av offentlige tjenester. Det tegner til å bli en mer kompleks og på enkelte områder mer bitter partikonferanse enn det har vært de siste seks åra.

Nøkkelordene er Saddam, fagforbundene og PFI - kjernen i Blairs «tredje vei». PFI står for Private Finance Initiatives som skal gi 500 private selskaper langtidskontrakter for å drive offentlige tjenester.

Tony Blair og finansminister Gordon Brown har de siste dagene drevet et heftig forsvar for den omfattende privatiseringen: PFI skal gjennomføres, og de avviser ethvert forslag om å ta en pause for å evaluere virkningen, slik fagforbundene vil.

REGJERINGSTOPPEN hevder at PFI gir rasjonell drift og publikum større fleksibilitet og valgfrihet. Problemet er at bevisene mangler og kritikken øker. En rekke av de største privatiseringstiltakene har slått feil: British Energy var nylig de facto konkurs, og måtte tilføres milliardbeløp fra det offentlige. Det samme gjelder det privatiserte passkontoret, flytrafikkontrollen, strafferegisteret og den skandalebefengte jernbanen.

Verre er det at en «vellykket» privatisering ofte er grunnlagt på en så hardhendt lønnspolitikk at de ansatte må leve på eksistensminimum. At arbeidsforhold og -miljø samtidig er hinsides norske standarder, gir også ammunisjon til kritikerne - særlig når privatiseringens skyggesider rammer skoler, sykehus og de fattigste.

Resultatet er klare tegn til opprør i fagforbundene, hvor til dels militante ledere igjen har fått vind i seilene etter over 20 års isolasjon.

UNDER PARTIKONGRESSEN vil Labours interne problemer bli forsøkt feid under teppet. Men det vil være umulig i Irak-spørsmålet: For selv om bare 55 av Labours 350 parlamentsmedlemmer er i åpen opposisjon til Blairs Irak-politikk, er mange - også i regjeringen - skeptiske og har mange forbehold. Og i fagforbundene og i opinionen er det ingen trøst å hente: Mens over 80 prosent av befolkningen støttet opp om Blairs utenrikspolitikk etter 11. september, har støtten sunket helt ned til 36 prosent på de siste målingene. Og over 80 prosent krever at en militær intervensjon mot Irak skal ha en soleklar FN-resolusjon i ryggen.

DET SOM IKKE kommer til å bli et hovedtema i Blackpool er EU, selv om en eventuell tilslutning til den monetære unionen vaker like under overflaten. De fleste tror nå at Blair velger å utsette en folkeavstemning om euro til etter neste valg i 2004/2005 - da kan Blair trekke seg og Gordon Brown få overta problemet med å overbevise det store flertallet, som vil beholde pundet.

Men det er store bevegelser i britisk opinion og velgerne er på vandring, som ellers i Europa. Den siste meningsmålingen ga Labour 39 prosent, de konservative 34 prosent og liberaldemokratene 20 prosent. Ved valget i mai i fjor fikk de henholdsvis 44, 30 og 19 prosent. Men Labour var helt oppe i 57 prosents oppslutning i fjor høst.

NÅR RESULTATENE lar vente på seg, hjelper det ikke at finansminister Brown bruker vesentlig mer på offentlig sektor - særlig helse og utdanning - enn sine forgjengere. For fremdeles er det offentliges andel av BNP bare så vidt over 40 prosent, mot rundt 70 i Norge.

Men til tross for at både Labours og Tony Blairs personlige popularitet er synkende, har regjeringen fortsatt et bedre grep om opinionen enn sine forgjengere. Og britisk økonomi er solid, arbeidsledigheten stabil og noenlunde akseptabel. Inflasjonen er lav, det private forbruket øker og landet har en stabil vekst i bruttonasjonalproduktet.

Sitter Blair trygt?

Ja. I Labour er det bare ett mulig alternativ: Gordon Brown. Men det er ingen ting som tyder på at han vil eller kan forsøke å overta sjefsstolen: Det vil først skje naturlig etter neste valg.