Blanca Vlasic

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nå som OL er over kan jeg like godt tilstå det. Jeg har ikke orket å følge med på noe av det som har skjedd borte i Beijing. Idretten har gitt meg så mange skuffelser opp gjennom årene. Mine lidelser med norske håndballandslag har vært livslange. Selv når laget har seiret, har det skjedd etter så mye smerte og nervøsitet, at gleden har druknet i fysisk utmattelse. Dessuten har jeg erfart at når jeg ser på, øker sjansen for at det norske laget taper. Det hviler en forbannelse over meg som sjåvinistisk sportsidiot. Jeg er ikke overtroisk, men lurer på om jeg utstråler negativ tankekraft som brer seg over land og sjø, over oseaner og veldige kontinenter, og slår jentene ut psykisk, uten at de helt forstår årsaken.

Så jeg holdt meg lojalt unna årets begivenheter. Jeg slo tilfeldigvis på radioen 30 sekunder før Olav Tufte gled forbi konkurrenten. Det skjedde så fort at jeg ikke rakk å bekymre meg.

Lørdag skulle jeg høre nyheter og deretter Finn Bjelkes «Popquis», men ble feid til side av støyende gledesytringer over at de norske håndballjentene ledet med ti mål over de russiske. Det ga meg mot til å se de siste tre minuttene. Ledelsen var så overveldende at jeg ikke fant næring til uro. Kampen var avgjort, uten min medvirkning.

Andreas Thorkildsen forsvant i NRKs «Ukeslutt». Jeg så ham aldri kaste det første, betryggende kastet, heller ikke kastet som satte olympisk rekord og utklasset konkurrentene. Jeg bare innkasserte gullet som et faktum.

Først under kvinnenes høydehoppfinale slo jeg på tv-en. Her var det ingen norske å bekymre seg over. I stedet kunne jeg la meg fascinere av Blanca Vlasic, i en slik grad at hun gjorde en fatal feil og rev på første forsøk på 2,05. Etter dette måtte hun gå over 2,07 for å vinne. Men jeg så min egen bekymring i hennes konsentrerte ansikt, blyet som fylte skoene hennes, energien som ble tappet i takt med erkjennelsen av at hun var i ferd med å tape.