Blant de okkuperte

Palestinerne vi møter i en ny dansk film, får snakke ut. Vi begynner å identifisere oss med dem.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HUN ER EN 25 ÅR gammel palestinsk skuespiller og heter Manal Awad. Fra et filmlerret på Cinemateket i Oslo stirrer hun mot meg og sier om israelerne: «De kontrollerer den lufta vi innånder. Hvis de dreper min familie, dreper jeg deres.»

Jeg bare aner smerten bak ordene. Filmen har ført meg fram til et punkt der jeg ikke har noe svar å gi den unge kvinnen. Det vil være for enkelt.

Gjennom en rekke portretter av palestinere og deres dagligliv i et okkupert land har filmregissøren Jørgen Flindt Pedersen fått meg til å dvele ved en av hans egne nyvunne erkjennelser: «Underveis i arbeidet forsto jeg lysende klart hvor mye moral handler om identifikasjon.» I begynnelsen ble han rystet da han hørte hvordan en ellers fredselskende mann forsvarte selvmordsbombere. Når denne mannens barn levde i frykt, skulle også de andres barn gjøre det. Dette førte til mange harde debatter mellom dem, men idet Flindt Pedersen avslutter sitt verk, medgir han at han i det siste har merket «hvordan han i stadig høyere grad har identifisert seg med de okkuperte, de som han har delt portforbud og angst med, og som han har lært å kjenne som mennesker».

Han godtar ikke selvmordsbombere, men gjennom skildringen forstår vi psykologien som gjør slik terror mulig, ja mer: i en samtale etter filmen sier han at dersom han bodde i Palestina, ville han miste sin verdighet og integritet om han ikke hadde vært involvert i frihetskampen.

JØRGEN FLINDT PEDERSEN er en kjent personlighet i Danmark, som journalist, redaktør og forfatter. I en årrekke på 1990-tallet var han også administrerende direktør for TV2 i Danmark. For et par uker siden lanserte han både ei bok og en dokumentarfilm om livet i det okkuperte Palestina. Visningen på Cinemateket var for eventuelle norske distributører. Arbeidet hans har vakt stor oppsikt, ikke minst fordi det er en bevisst ensidig fortelling om hvordan det er å leve under okkupasjon. Det er et partsinnlegg. Det er en styrke, fordi vi tvinges til å lytte til beretningene om alle de daglige trakasseringene, om hus og hjem som blir smadret, om F-16-fly på tokt, av og til slippes bomber mot mål midt i tett befolkede flyktningleirer, om Apache-helikoptrene som dundrer over hodene, om stridsvognenes kanonløp, pekende mot husene, om dyrket jord og olivenlunder som ødelegges, om alle de vilkårlige kontrollene, den reduserte bevegelsesfriheten og arbeidsledigheten.

Hva gjør det med mennesker som er tvunget til å leve under slike forhold?

Palestinerne vi møter får snakke ut. Vi treffer dem i hverdagen. Vi begynner å identifisere oss med dem. Vi får tak i deres følelser og blir tvunget til å kjenne på våre egne. Hvor naivt det enn kan synes, kanskje er det slik de første spirene til fred kan dyrkes: ved å lytte - tålmodig bare lytte?

EN AV DE HISTORIENE som gjør mest inntrykk, handler om skoleinspektøren Ahmed A. Alla. Han ble født inn i en meget velhavende familie i den lille byen Khaliyat, rett nord for Gaza. I 1948 ble innbyggerne fordrevet fra byen av israelerne. På veien ble de angrepet av jagerfly. Bare Ahmed og hans mor overlevde av familien. Ahmed var åtte måneder gammel og folk trodde at også han var død, men da de skulle gravlegge ham og de sju søsknene, oppdaget de at han likevel var i live. Nå bor han i en flyktningleir, bare 20 kilometer fra den jorda han er den rettmessige eier av. Hans dyreste eie er et skjøte som beviser at hans jord ganske enkelt er stjålet. Til tross for sin historie lærer Ahmed barna kjærlighetens og forsoningens evangelium på skolen: «Vi vil vinne, fordi vi er et tilgivende folk. Vil dere gjenta det etter meg: Vi er et tilgivende folk.»

Ahmed har holdt fast ved sitt budskap, selv etter at israelske soldater raserte hjemmet hans og plasserte den yngste sønnens arm i en døråpning, hvorpå døra ble smelt igjen med en kraft som brakk armen på gutten.

Men skolebarna tror mindre og mindre på tilgivelsens mulighet. Heller ikke Ahmeds egne barn som nå er voksne, hører på ham. Hans tro på det gode fortapes i barnas møte med virkeligheten.

«KAMPEN OM HISTORIEN» heter et av kapitlene i boka. Det viser hvordan det i Israel er oppstått en strid om historien, en strid som går rett inn i dagens situasjon, ja, den illustrerer Ahmeds drøm om å se egen jord igjen, fordi den berører spørsmålet om flyktningenes rett til å vende tilbake. Hva skjedde i 1948? Flere israelske historikere har begynt å skrive mer nyansert om det. De legger ikke skjul på massakrene. På den etniske rensingen. En av historikerne, Ilan Pappé, må skrive bøkene sine på engelsk. Flere av dem kjemper for sin akademiske frihet. En historiker vi møter ble nærmest tvunget til taushet og til å skrive under på et dokument som i realiteten undergraver hans forskning.

Pappé sier at man har løyet overfor barna om det som skjedde: «Vi får aldri en varig fred med palestinerne før vi tør innrømme hva som skjedde i 1948, og før vi påtar oss det moralske ansvaret for flyktningsituasjonen - også slik som den er i dag,» sier han.

JØRGEN FLINDT PEDERSENS vei til klar stillingtaken minner om den mange norske FN-soldater har gått. Hans sympati gikk tidligere til Israel, han likte ikke den litt skremmende pistolbevæpnede Arafat, mens Mossads agenter var som helter. Men så, i møte med palestinere og på reiser i deres okkuperte land, vokste det fram en indignasjon på deres vegne. Han kunne ikke tie.

Nyhetene bringer oss de større og alvorlige hendelsene, som selvmordsbombere eller israelske militærangrep, men det er i møte med den daglige undertrykkelsen vi får et innblikk i hvordan den israelske politikken langt på vei selv skaper den terroren den vil bekjempe.