KARL JOHANS GATE (Dagbladet): - La oss gå denne veien. Det var her Dagbladet tok bildene for 40 år siden. Da jeg sto åpent fram om kjønnsskiftet mitt.

Det sier Eva Bekkelund-Eriksen (63) til Dagbladet. Hun var en av de første i Norge til å skifte kjønn, tilbake i 1981.

- Skammens tidsalder

Vi møter henne utenfor Grand Hotel i Karl Johans gate i Oslo. Gata hvor Dagbladet i 1983 laget en stor artikkel om henne.

- Den gangen var åpenheten min en sensasjon. I dag er situasjonen en helt annen. I løpet av disse fire tiåra har holdningene endret seg betydelig. Åpenheten vi har i dag er både gledelig overveldende og uvirkelig, fordi jeg selv er preget av å ha vokst opp i skammens tidsalder, sier Eva til Dagbladet.

63-åringen forteller hvor imponert hun er over hvordan unge mennesker møter hverandre med raushet og respekt i dag. Og hvor mye enklere det er å utforske hvem man vil identifisere seg som.

Hun er usikker på om det er måten å gjøre et menneske tryggest på.

Kampen for kjønnsskiftet

Vi rusler opp mot Slottsparken denne onsdagen, og Eva minnes da hun lå på sengeposten like ved slottet, hvor hun gjennomførte kjønnsskiftet.

- Jeg hadde store smerter etter operasjonen. Jeg husker det var vondt, men jeg var veldig glad, og gledet meg til å gå ut døra som kvinne. Fra vinduet tittet jeg bort mot Slottet og tenkte «Der ligger du, kong Olav, og her ligger jeg, Eva. Hallo».

Da Eva endelig kunne gå ut, gikk hun opp Hegdehaugsveien med en glede hun aldri hadde kjent på før. Hun var endelig kvinne. Endelig seg selv.

Men veien til å bli Eva, var alt annet enn enkel tilbake på 1970- og 1980-tallet.

Kastet på dør

I dag har Eva tatt bussen inn til storbyen fra grenda på Røyse i Hole. Bostedet hvor hun vokste opp, i det samme huset hun først forsto at hun levde i feil kropp.

- Jeg visste allerede som barn at jeg ønsket å være en kvinne. Jeg startet prosessen selv på midten av 70-tallet som 14-åring. Og jeg gjorde det uten at noen i familien visste det.

Elleveåringen blir snart foreldreløs

Eva, som da var en ung gutt, tok veien til legekontoret og sa hva hun ønsket. Hormonbehandling. Hun ville starte prosessen for å kunne bli en kvinne. Da fikk hun klar beskjed.

- Min erfaring med helsevesenet er det forhåpentligvis ingen som vil kjenne seg igjen i. På midten av 70-tallet møtte jeg en vegg av hvite legefrakker som sto rett foran meg og avsa dommen sin: «Ingen i Norge vil hjelpe deg, men du kan få tilbud om institusjonsplass på Vestlandet slik at du får hjelp til å bli glad i deg selv», sier Eva.

Hun var 14 år, avvist og alene.

- Det var en svært traumatisk opplevelse. Særlig fordi jeg ikke hadde noen å støtte meg til. Seinere klarte jeg heldigvis å få andre hjelpere i gode fagmiljøer.

- En enveisbillett

Eva beskriver det som en stor nød å ikke kunne leve med kroppen sin. Hun måtte oppsøke mange leger før hun endelig fant en som var villig til å lytte til ønsket sitt, og faktisk hjelpe henne.

- Det er uverdig

- Da begynte en langvarig og grundig vurdering. Dette var krevende, men det gjorde meg tryggere på valget jeg hadde tatt i elleveårsalderen. I åra med venting, til jeg var 18 år og kunne starte hormonbehandling, fikk jeg to krav: Jeg måtte være psykisk sterk og stabil, sier Eva.

Hun forklarer at kravene var viktige å oppfylle. Da ville hun bli vurdert som troverdig av de som skulle ta den endelige avgjørelsen. En lengre periode med psykiatrisk vurdering og utredning i forkant av den hormonelle behandlingen er etter Evas mening en trygghet.

- Det er fordi opplevelsen av identitet kan endre seg underveis, og angrer man blir livet vanskelig. Det er en enveisbillett. Da må du være sikker, sier Eva.

Familiens møte med Eva

- Forankring og anerkjennelse i nærmiljøet er etter min mening avgjørende for et godt og sunt sosialt liv. Derfor valgte jeg selv å bosette meg hos min mor i hjembygda mens jeg fikk hormonbehandling på slutten av 70-tallet, sier Eva.

Hun ønsket at de hun vokste opp med skulle være med på forandringene som skjedde. Eva begynte å gå med kvinneklær i denne perioden.

- Jeg var bare en ungdom, men husker fortsatt første gangen jeg hadde på meg kjole foran familien. Jeg gikk forbi et bursdagsselskap og alle bare måpte, sier Eva lattermildt.

Hun forklarer at valget om å flytte hjem til familien gjorde det lettere for henne å vende hjem og bo på hjemstedet sitt i voksen alder.

Hormonbehandling: - 18-årsgrense er riktig

Eva sitter ved treet i Slottsparken. Hun forteller om et liv med gode opplevelser, og spennende reiser, og møter med interessant mennesker fra tida da hun jobbet som journalist.

Ekstremværet herjet: - Så kom riene

Hun sier det alltid har føltes trygt å være så sikker på hvem hun ønsket å være. Men hun har full forståelse over at ikke alle har det sånn.

- Jeg registrerer at det har vært debatt om aldersgrense for hormonell behandling. 18-års grensen er viktig og riktig fordi følelsesmessig modning kan variere, sier Eva.

Hun var blant de første til å skifte kjønn i Norge, og 63-åringen har de siste fire tiåra sett hvordan samfunnet har utviklet seg. Hun ser ikke bare positivt på det.

- Jeg applauderer åpenheten, men spør likevel om denne litt flytende kjønnskulturen kan skape mer uro, usikkerhet og forvirring om kjønn og identitet? Kan det bli for mange spørsmål om hvem du er og hva du er, og kommer disse spørsmålene for tidlig i livet til altfor mange som kanskje bare trenger å bli trygg og glad i seg selv?

- Er vi bare politisk korrekte?

Eva skjønner at det kan virke paradoksalt at hun stiller slike spørsmål når hun selv i svært tidlig alder forsto at hun var født i feil kropp og gikk til legen på egen hånd.

- Men jeg stiller spørsmålene fordi jeg registrerer den til tider hatske debatten i internasjonale medier om kjønn og identitet, og jeg vet at mange undrer seg over at alt virker så flytende. Kan vi ha en åpen og positivt nysgjerrig dialog uten at det blir farlig, fordomsfullt og krenkende?

Hun har notert seg at vi skal være rause som samfunn, samtidig som individet står sterkt på bekostning av fellesskapet. Hun mener dette kan være med på å skape et kjøligere samfunn, som kan føre til utstøting og ekskludering.

- I de siste åra har jeg også spurt meg selv om toleransen vi har for andre i altfor stor grad henger sammen med hva som er politisk korrekt. Hvor dypt stikker denne toleransen, sier Eva spørrende.

Hun snakker om at det er et alvor vi som samfunn må ta innover oss bak parader og flagg. Eva lurer på om det for eksempel plass til mennesker med uvanlig livshistorier i politikk og arbeidsliv og samfunnsledelse, eller blir de først og fremst synlig i Melodi Grand Prix?

- En mer flytende kjønnskultur stiller store krav til endringsvilje, raushet og toleranse. Jeg er redd vi kan ende opp med en overflatisk hyllest til mangfoldet fordi vi ikke helt forstår hva mangfold innebærer i praksis og hva den krever av oss. Og det er ingen tjent med, sier Eva.

Hun håper ordene hennes er en tankevekker for flere. Mener vi noe annet enn det vi sier?

- Vi møtes her igjen om 40 år. Da er jeg 103, og holder meg selvfølgelig fortsatt bra. Da får vi se på hvordan samfunnet har utviklet seg videre.