- LÆRTE IKKE: Lærdommen må være at «for stor til å gå konkurs, er for stor til å eksistere», mener forfatteren Joris Luyendijk om finanskrisen i 2008. I boka «Svømme med haier» beskriver han finansmiljøet i London City og hvordan lite har skjedd etter katastrofeåret 2008, da den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers gikk konkurs. Bildet er tatt i 2008 foran Lehman Brothers hovedkvarter i New York. Foto: AP/Mary Altaffer
- LÆRTE IKKE: Lærdommen må være at «for stor til å gå konkurs, er for stor til å eksistere», mener forfatteren Joris Luyendijk om finanskrisen i 2008. I boka «Svømme med haier» beskriver han finansmiljøet i London City og hvordan lite har skjedd etter katastrofeåret 2008, da den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers gikk konkurs. Bildet er tatt i 2008 foran Lehman Brothers hovedkvarter i New York. Foto: AP/Mary AltafferVis mer

Ble vettskremt da han intervjuet den nådeløse finansbransjen

- Skremmende at vi er så ubevisste om hvor skjørt og farlig finanssystemet er, sier suksessforfatter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Hva om en kjernereaktor ble drevet etter de samme kortsiktige prinsippene som storbankene?»

Spørsmålet stilles i den nye boka til den nederlandske journalisten Joris Luyendijk, «Svømme med haier», som nå er utgitt på norsk av Arneberg forlag.

Han mener at verken politikerne, bankene eller vanlige folk har skjønt så mye av hva som egentlig traff dem under finanskrisen i 2008 - og at nesten ingenting er gjort for å endre systemene som førte USA og mye av verden til kanten av stupet.

- Det som er så skremmende er at vi fremdeles er ubevisste om hvor skjørt finanssystemet er, og hvor farlig det er, sier Luyvendijk til Dagbladet.

Oppdraget Selv kunne ikke Luyendijk særlig mye om bransjen, da the Guardians sjefredaktør Alan Rusbridger i 2011 ba ham prøve å få innpass i City of Londons berømte og beryktede finansmiljø. Bakgrunnen hans var blant annet som korrespondent i Midtøsten.

«Han pekte ut mot City og sa at vi befant oss bokstavelig talt et steinkast fra det som i 2008 hadde vært åstedet for den største panikken siden trettitallet. Milliarder var gått med i dragsuget, men ingen ble stilt til ansvar, og alt var nærmest business as usual igjen», skriver han i boka om møtet med Rusbridger.

Sjefredaktøren ba ham skrive en blogg om dette miljøet. Nå er inntrykkene fra omtrent 200 møter og intervjuer samlet i ei bok om et miljø som mange vil oppfatte som menneskefiendtlig. Nesten alle intervjuene er gjort anonymt.

- Som haier Miljøet han beskriver er nærmest fritt for moral og etikk, og alt som teller er hva du presterer. Eller nærmere bestemt: Hvor mye penger du kan dra inn for arbeidsgiveren og deg selv.

«Alt kan brukes mot deg, alle er konstant opptatt med å manøvrere, og når det skjer feil, oppstår det feeding frenzies, som hos haier når de værer blod», står det i boka.

Han beskriver «rock-n-roll tradere» og sykelig oppblåste egoer («Masters of the Universe»), men kanskje aller mest folk som bare er livredde - for å si sin mening, for ikke å passe inn.

Likevel mener han ikke at det er menneskene det er noe galt med.
- Det er en stor misforståelse at problemet er folkene som jobber med finans, at det er dårlige folk. Det er stort sett folk som ikke bryter loven. Problemet er loven, sier han.

- Amoralske selskaper Den kanskje største frykten han beskriver i boka, er en som kan ramme nesten hvem som helst av City of Londons finans-ansatte, og når som helst: Å miste jobben.

«Sidemannen din på avdelingen løfter av telefonrøret, sier «Good luck everyone» og er borte for alltid. En kollega ringer deg på kontoret: «Gidder du å komme ut med jakken og vesken min?» Hun står utenfor og er nektet adgang», står det i boka.

Det er likevel ikke dette som skremte Luyendijk mest.

- Det viktigste er de amoralske selskapene. Så lenge du ikke bryter reglene, er du nødt til å gjøre alt du kan for å tjene så mye penger du kan, sier han til Dagbladet.

- Mangler bevissthet I boka beskriver han veien fram til at investeringsbanken Lehman Brothers gikk konkurs i 2008, og verden ble kastet ut i en internasjonal krise: Altfor store lån ble gitt til helt vanlige folk, med pant i eiendom. Boligprisene steg til kunstig høye nivåer. Lånene ble solgt videre og puttet inn i stadig mer komplekse finansprodukter. Risikoen ble gjemt bort i uoversiktlige strukturer - helt til bobla sprakk.

Etterpå styrtet regjeringene til - for å redde bankene.

- Grunnen må ha vært at alternativet var verre. Problemet er at fordi de reddet systemet, er det knapt noen bevissthet blant folk på hvor farlig finans faktisk er, sier Luyendijk.

Ekstrem kortsiktighet - Hvorfor er finans så farlig for vanlige folk i et land som Norge?

- Hvis bankene svikter mister vi ikke bare tilgang på pengene i minibanker, men finansieringen av forsyninger blir også borte, til bensinstasjoner, supermarkeder og apoteker. Tenk deg hundrer av millioner folk som alle får en beskjed på mobiltelefonene sine samtidig: «Du kan ikke lenger få tilgang til pengene dine, og byene har ikke lenger forsyninger». Det får ikke fram det beste i folk, sier Luyvendijk.

Fordi de internasjonale storbankene stort sett kom seg helskinnet ut av det, har de ifølge Luyendijk kunnet fortsette med stort sett de samme systemene: En rå prestasjonskultur, få begrensninger, finansprodukter som er så komplekse at de færreste skjønner dem, og en ekstrem kortsiktighet fordi de ansatte ikke har noen jobbsikkerhet.

«Dersom det er en fare for at man kan stå på gaten i løpet av fem korte minutter, blir også tidshorisonten på fem minutter», skriver han i boka.

«Verdensregjering» Han mener verden mistet en gyllen anledning til å gjøre noe med systemene i 2008. Med ett unntak:
- Island er det eneste landet som hadde en virkelig politisk revolusjon. De stilte bankfolkene for retten, og de forklarte befolkningen hvorfor denne katastrofen hendte, sier han.

Luyendijk mener lærdommen må være at «for stor til å gå konkurs, er for stor til å eksistere».

- Vi bør ha mye mindre banker, sier han, og har dette forslaget til hvordan det kan gjøres:
- Du trenger en verdensregjering for å bryte opp de verdensomspennende bankene, som nå spiller ut landene mot hverandre, sier han og påpeker at noe tilsvarende faktisk ble gjennomført i USA på 1930-tallet.

Ser håp i Norge Enn så lenge er han ikke spesielt optimistisk. Som han skriver i boka:

«Et eller annet sted i det gigantiske øyriket som investeringsbanken har utviklet seg til å bli, sitter det en tallknuser med mentaliteten til en kald fisk og tenker ut et nytt komplisert finansprodukt. Tilsynet med det som skjer, er utilstrekkelig, ettersom risikoen er så ekstremt vanskelig å vurdere. Produktet er innbringende, konkurrentene lager dem også, og ledelsen tenker: Så lenge musikken spiller, må du ut på dansegulvet.»

- Er det noe å gjøre med dette, eller er det bare en del av business?

- Norge viser faktisk veien her med oljefondet, som ikke lenger opererer som en amoralsk aksjonær, men vever inn moralske kriterier i investeringsbeslutningene sine. Det er her håpet finnes, sier Joris Luyendijk til Dagbladet.

VISER VEIEN: - Norge viser faktisk veien her med oljefondet, som ikke lenger opererer som en amoralsk aksjonær, men vever inn moralske kriterier i investeringsbeslutningene sine, sier Joris Luyendijk til Dagbladet. Foto: David Hartley/REX/Shutterstock / NTB Scanpix Vis mer