Bleik Herbjørg Wassmo

Herbjørg Wassmo er stor når hun er på sitt beste, ukebladaktig når hun er på sitt dårligste. I årets roman er det dessverre det siste som slår en mest i øynene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Portrettene av Tora og Dina var på sine vis fordekte kunstnerportretter. I «Det sjuende møte» tar Herbjørg Wassmo skrittet fullt ut. Sed og skikk, tro og tanker har forandret seg meget, men i de kvinnelige kunstnernes hjerter synes aldeles intet å ha forandret seg siden Jenny og Albertes dager. Det er ikke til å unngå at Sigrid Undset og Cora Sandel dukker opp i ens tanker under lesningen av Wassmos siste roman. Især den siste hører åpenbart til hennes forbilder, men med skam å melde faller en eventuell sammenlikning ikke ut til Wassmos fordel.

«Det sjuende møte» er nemlig en tungrodd og langdryg sak som bare glimtvis hever seg over en middelmådig norsk gjennomsnittsromans nivå.

Hadde forfatteren vært en ukjent debutant, ville man nok ha vært mer rede til å la nåde gå for rett, men her er det tross alt tale om en av våre mest framgangsrike samtidsforfattere, og da forventer man uvilkårlig at det skal være noe mer gods og glød i fortellingen enn det som er tilfellet her.

Herbjørg Wassmo

Født 6. desember 1942 i Vesterålen. Bosatt i Oslo.

Utdannet lærer. Debuterte i 1976 med diktsamlingen «Vingeslag». Gjennombruddet kom i 1981 med romanen «Huset med den blinde glassveranda», som var den første i en trilogi om jenta Tora.

«Dinas bok» skal nå filmes, med Maria Bonnevie i hovedrollen, regien er ved Ole Bornedal. Opptakene starter i mars neste år.

Litteraturpriser:

1998: Den franske Prix Jean Monnet for «Hudløs himmel»

1990: Pris for 80-årenes bok («Dinas bok»), utdelt av Den norske Bokhandlerforening

1987: Nordisk Råds litteraturpris for «Hudløs himmel»

1983: Bokhandlerprisen for «Det stumme rommet»

1981: Kritikerprisen for «Huset med den blinde glassveranda». Den ble også nominert til Nordisk Råds litteraturpris.

Mot alle odds

På romanens første sider inviteres vi til vernissasje i anledning den internasjonalt berømte billedkunstneren Rut Nessets første separatutstilling i Oslo. Men veien hit har vært lang og tornefull for den rødhårede Rut, som avfeier journalistene og nærmest gjør skandale på sin egen utstilling. Med sin bakgrunn fra et temmelig ukunstnerisk miljø på ei lita øy i Nord-Norge har hun hatt alle odds mot seg. Verken mora, som er like grov i kjeften som farens munn er full av bibelord, har blikk for de kunstneriske talentene hun oppviser allerede fra barnsbein av. Som omreisende predikant (han omtales bare som Emissæren) er faren den mest fordomsfulle av de to, men takket være en liberal og klarsynt farmor kommer Rut seg likevel bort og får, i likhet med sin opphavskvinne, en utdannelse som lærer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ruts forhold

Etter noen forhold, blant annet til en tilreisende engelsk maler, en traumatisk opplevelse med en evneveik bror som dør på grunn av hevngjerrige sambygdingers uforstand (i en episode som minner om «Kimen» av Vesaas), et hurtig inngått ekteskap som hangler og går, og diverse andre fortredeligheter bryter Rut opp fra mann og sønn for å gå på Akademiet i Oslo. Her blir hun oppdaget av en eksentrisk kunstagent, flytter til Berlin og innleder noe som likner et slags forhold til sin agent. Dermed begynner snøballen å rulle, og gjennombruddet er et faktum, omtrent på samme tid som forfatteren selv slo gjennom.

I starten er vi tilbake i en tid og et samfunn som vi kjenner fra Tora-trilogien, men tidsbildet er bleikere, personskildringen uten den dype innlevelsen derfra og miljøskildringen uten Tora-bøkenes salte frimodighet. Motivisk har romanen mer til felles med Dina-trilogien. Her møter vi på nytt moren som forlater sitt barn for å realisere seg selv.

Gorm

Men «Det sjuende møte» har også en mannlig hovedperson. Gorm Grande heter han, og er sønn av en forretningsmann. Familien bor på et tettsted i nærheten av Ruts øy, og de to møtes ved en tilfeldighet i 9- 10-årsalderen. Vekselvis følger vi Ruts og hans historie, og Gorms familieliv er minst like problematisk, med en manglende innlevelse fra foreldrenes side som er like stor - med en far som går helt og fullt opp i forretningene og en mor som lider under det klassiske hemmafru-syndromet. Også han følger vi gjennom utdannelse på Handelshøyskolen, et forsiktig opprør til sjøs, inntreden i forretningen og en mesallianse av et ekteskap som ender med oppbrudd og skilsmisse. Også i hans liv er det rikelig med hverdagsdramatikk, og som Rut lengter han etter et menneske som er «hans» (foran i romanen står dedikasjonen «Til mitt menneske»), og dette mennesket er nettopp Rut.

Motsatt Rut er ikke Gorm noen kunstnertype, selv om han fører dagbok der han uttrykker seg i «litterære» vendinger, men som han, uttrykksmåten tatt i betraktning, fornuftig nok holder for seg selv.

De sju møter som tittelen henspiller på, dreier seg, som den oppvakte leser hurtig vil forstå, om de sju mer eller mindre tilfeldige møtene mellom de to. For de er jo bestemt for hverandre, må vite - på ekte romantisk vis.

Ettersom jeg helst vil slippe å få hele bokklubbleserkretsen på nakken, skal jeg unnlate å fortelle hva som skjer til sjuende og sist, men såpass må jeg vel kunne si, at det går som det må gå, og det skal det jo helst.

Det er ikke ideen med de sju møtene det er noe galt med, det er derimot alt det som Wassmo fyller sidene mellom dem med. Om vi ser bort fra de velklingende nordnorske replikkene og noen enkeltstående episoder der fortellingen får nerve og intensitet, er «Det sjuende møte» på det jevne, på det jevne - langhalm med noen grønne strå stukket innimellom - sikkert godt nok for fanklubben, men en skuffelse for de av oss som synes Wassmo er en ujevn forfatter, stor når hun er på sitt beste, ukebladaktig når hun er på sitt dårligste. I årets roman er det dessverre det siste som slår en mest i øynene.