Blikket på Kabul

Noen har ligget i senga min.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NOEN HAR SPIST av maten min. Noen har sittet på stolen min. Noen har tatt blikket mitt.

I FORRIGE UKE kunne norske lesere bli kjent med bokhandlerens sønn i Dagbladet Fredag. Det ble et noe tveegget møte: På den ene siden framsto Iraj Rais (22) som en oppegående, nysgjerrig fyr med pågangsmot. Han er språkinteressert og assosiativt tenkende, og ikke så lite kjapp i replikken. På den andre side kom han ufrivillig til å framvise noen av de foreldede holdningene som er så framtredende i Åsne Seierstads bok om Afghanistan. Nå var det Rais tur til å snakke, objektet ble subjekt, og han sparte ikke på kruttet.

DET ER LIKEVEL ikke rart at Rais er forbannet. Han vet at noen har tatt blikket hans. I Bokhandleren i Kabul går Iraj Rais under navnet Mansur og beskrives som en tverr og misfornøyd 16-åring. For å få grep om persontegningene låner Seierstad blikket til ungdommen. I en ny masteroppgave på litteraturvitenskap viser Astrid Urdal hvordan forfatteren overstyrer guttens blikk: «Om to uker er alle døde, tenker Mansur. Han møter blikket til en mann med stikkende svarte øyne og dype, røde arr. De lange beinete armene har utslett og sår som er klødd til blods, det samme har leggene som stikker ut fra kjortelen. Men han har vakre, tynne, blekrosa lepper. Lepper som kronblad fra en av vårens aprikosblomster.» Kan den 16 år gamle Iraj Rais, her kalt Mansur, ha tenkt dette? Nei, mener Urdal. Her er det Mansur som ser, men beskrivelsen av leppene viser at Seierstad ser sammen med han. Det er ingen beskrivelse det uten videre er naturlig å tillegge en tenåringsgutt.

I ANDRE TEKSTURDRAG viser Urdal hvordan ikke bare Seierstads blikk, men hele hennes ideologi ligger i Mansur og familiens blikk på verden. Seierstad evaluerer afghanernes handlinger og tradisjoner, samtidig som blikket tilsynelatende tilhører bokas personer. «Det er hennes blikk og hennes fortelling som hele tida blir det dominerende, og det samtidig som blikket skjules i de ulike individene i familien» skriver Urdal. Som påpeker at for å vite hvilken ideologi som presenteres, må man vite hvem som har blikket, og det gjemmes i «Bokhandleren i Kabul».

NOE AV DETTE har vært framme før, og jeg vil tro det er selve kjernen i hvorfor bokhandleren nå banker på Norges dør. Shah Mohammad Rais er tillagt meninger og tanker han ikke har, og han ønsker å fortelle sin versjon. Det får han trolig mulighet til under Norges Litteraturfestival i vår. Det er positivt. Jeg synes likevel ikke vi skal glemme dette: Når bokhandleren har fått sagt sitt, og sønnen har snakket ut, står det uansett igjen et himmelropende fravær. Hvilken versjon ville konene til bokhandleren fortalt? Hva med døtrene? Seierstads reportasjebok var en unik mulighet til å diskutere kvinnenes stilling i Afghanistan. Den diskusjonen kom aldri. Kanskje er det likevel ikke for seint. Hvis Rais får skrive om sitt hjemland, kan vi legge de to bøkene sammen, og starte diskusjonen derifra.