Blir vi friskere?

Nok en stein er lagt til helsepolitikernes byrde: Det blir ikke behandlet flere pasienter ved at sykehusene får flere leger. Veksten i legekapasiteten er blitt spist opp av økt spesialisering og mer administrasjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De siste 25 årene er antall legestillinger ved norske sykehus nesten blitt tredoblet. Men i samme periode har antall pasienter som blir innlagt bare økt med sju prosent, rapporterer Dagsavisen på grunnlag av data fra Statistisk sentralbyrå og Den norske lægeforening. Den lave veksten i innlagte pasienter er ikke blitt kompensert med poliklinisk behandling. Med en slik resultatrapport blekner håpet om at pasientkøene vil bli mindre om vi intensiverer utdanningen av legespesialister og spesialsykepleiere.

  • Årsaken til de begredelige tallene er at det medisinske fag er blitt så spesialisert at den enkelte lege kan gjøre mindre og mindre. Mens indremedisineren på nattevakt tidligere både så til sine egne og naboavdelingenes pasienter, er det i dag spesialist i blodsykdommer, i infeksjonssykdommer, kardiolog, lungelege, barnelege og spesialist i mage- og tarmsykdommer på vakt døgnet rundt. Den underordnede legen er raskere til å tilkalle overlegen i bakvakt, for vurderingene som skal gjøres er vanskeligere og feilmarginene mindre. Og om sykehusene ligger med få mils mellomrom, som i Vestfold, er det spesialister på vakt og bakvakt ved hvert sykehus. For legene stritter mot å pendle, og argumenterer med at det kan haste, dersom pasienten skal få den beste behandlingen.
  • Det avanserte, medisinske utstyret må betjenes av langt flere enn den legen som har ansvaret for pasienten. Og behandlingen involverer aktører fra så mange fagmiljøer, at det går med utallige årsverk til å planlegge og samordne behandlingen. Et stort sykehus er som mange små sykehus som deler bygning, men uten felles kommandolinjer og med sviktende samarbeidsrutiner.
  • Langt på vei tilgir vi legene at de utvikler sitt fag og organiserer sine vakter slik det passer deres egen lommebok og faglige interesser, dersom pasientene blir friskere av den spesialiserte og høyteknologiske medisin. Men gjør de det? Om det vet vi lite, og svaret er avhengig av hvordan man måler helsetilstanden.
  • Det basale uttrykk for helsetilstanden i en befolkning er den forventede gjennomsnittlige levealder. I et lengre perspektiv enn de siste 25 årene har denne økt betydelig i Norge. Men årsaken er at levestandarden er blitt høyere, barnedødeligheten lavere og infeksjonssykdommer utryddet. Levealderen har stått nesten stille de siste 20- 30 årene. Den moderne «reparasjonsmedisin» gjør sjelden pasientene helt friske, og får ikke så ofte et langt liv ut av et liv som tegner til å bli kort.
  • Men med sine avanserte apparater og nye medisiner kan legene gi sine pasienter et litt lengre liv og gjøre tida de har igjen litt bedre. Tilbudet til hjertepasienter med angina pectoris er et godt eksempel på hva som har skjedd: Tidligere ble disse undersøkt av en indremedisiner, fikk nitroglyserin, hadde fortsatt smerter og måtte holde seg i ro og innendørs når det var kaldt. I dag blir de operert, blir kvitt smertene og kan fortsette å leve et tilnærmet normalt liv. Men behandlingen krever avansert utstyr og et kobbel av leger og spesialisert helsepersonell.
  • Offentligheten vet lite om resultatene av den moderne medisin. Internt i sitt laug informerer legene hverandre om resultater av nye metoder og behandlingsformer. Men målestokken er deres egen: ofte uten gode mål på pasientens livskvalitet, på prisen pasienten betaler ved smertefull og krevende behandling, og uten en helseøkonomisk vurdering av tilbudet.
  • En svært stor del av sykehusenes ressurser går med i den avsluttende fase av pasientenes liv. Vi har ikke lenger en tradisjon for å dø hjemme, men forventer å få dø overvåket av medisinsk ekspertise og pleiet av helsepersonell. Prisen vi betaler er at døden er blitt fremmed og skremmende. I USA er utviklingen gått så langt at halvparten av alle som dør på sykehus, ligger i respirator i ti dager eller mer før de dør. Vil vi ha en slik utvikling?