Blod på tann

George W. Bush var presidenten som ikke ville drive utenrikspolitikk. Nå er den hans kall, og snart kommer fortsettelseskrigen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet): USAs militære suksess i Afghanistan har gitt blod på tann. På NATOs forsvarsministermøte i desember ville USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld sette en tjukk strek over den debatten som er blitt ført helt siden dannelsen av NATO i 1949 om hvor alliansens styrker kan settes inn i kamp, den såkalte «out of area»-debatten. Norske soldater er nå i Afghanistan. «Jeg mener at definisjonen av hva som er innenfor eller utenfor (NATOs) område, er blitt grunnleggende endret,» sa Rumsfeld, som vil at alliansen skal «forberede seg på den neste krigen».

President George W. Bush tok over embetet for snart et år siden, fast bestemt på å prioritere innenrikspolitikk. I Midtøsten fikk partene beskjed om at de fikk ordne opp uten Washington. Bush torpederte klimaforhandlingene og trakk USA ut av Kyoto-prosessen. Kina ble omdefinert fra strategisk partner til strategisk konkurrent. President Vladimir Putin i Moskva fikk vite at Russland kunne seile sin egen sjø mens USA på egen hånd bygde et forsvar m ot interkontinentale raketter.

I DE TRE FØRSTE månedene av presidentperioden konsentrerte presidenten seg om å få flertall i Kongressen for sitt forslag til skattelettelser spredt utover de neste ti årene, og lyktes med det. Så forsvant styringsfarten. Bush tok ikke steget fra skatt til skole, selv om utdanningsprosjektet fra presidentvalgkampen trolig bidro vesentlig til å dempe velgernes inntrykk av Bush som en kald konservativ. Kommentatoren Charlie Cook skriver i sin siste spalte før jul at Bush-regjeringen drev omkring uten ror i fire måneder fram til terroristene slo til den 11. september. Bush snublet i sine to første ytringer etter angrepene. Så fant han sin stemme, og har nå etablert en tett og sterk forbindelse mellom presidentembetet og velgerne. Den har gitt ham en stabil støtte fra ni av ti amerikanere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den rekordstore oppslutningen i kombinasjon med den militære suksessen i Afghanistan, der et regime er fjernet med amerikanske tap tilsvarende en middels trafikkulykke, er to gode grunner ti l at presidenten vil fortsette på den kursen han stakk ut etter angrepene. I tale etter tale sier han nå at krigen mot internasjonal terror er hans kall i embetet. Fortsettelseskrigen som forsvarsminister Rumsfeld ba de allierte i NATO om å forberede seg på, er allerede vedtatt politikk i Washington. De amerikanske militære styrkene er entusiastisk i gang med å omdefinere sitt oppdrag, og med å sette opp innkjøpslister over utstyret de vil trenge i krigen mot terroren. Presidentens budskap til kadettene ved militærakademiet Citadellet var at det venter flere oppdrag som det i Afghanistan i årene framover.

DEN MILITÆRE SUKSESSEN i Afghanistan skyldes i stor utstrekning de siste versjonene av de presisjonsstyrte våpnene som debuterte i stor skala i Golf-krigen i 1991, og som sto for nesten hele den 78 dager lange bombekrigen i Kosovo og Serbia i 1999.

Fra historien kjenner vi mange eksempler på at våpenteknologiske gjennombrudd er blitt avgjørende for utformingen av nasjonenes utenriks- og sikkerhetspoliti kk. Smarte våpen, satellitter og førerløse overvåkingsfly gir de amerikanske militære redskapene de trenger til å føre en global krig mot terrorisme. Der spioner eller andre informanter oppdager en terrorist, kan amerikanske militære levere en passende sprengladning, enten det er i en kaffebar eller i en bunker ti etasjer under jorda i Irak.

GEORGE W. BUSH kom til Det hvite hus etter en kort politisk karriere som guvernør i Texas, der guvernøren har liten makt og lite å gjøre, hjulpet fram av pappas venner og big business, uten internasjonal erfaring og med et program dominert av konservativ innenrikspolitikk. Osama bin Laden har gjort ham til en krigførende president i spissen for en stormakt som også bruker krigen som argument for å slå ned på kritikk og motforestillinger innenlands og utenlands.

Et av ofrene er det internasjonale rettssamfunn og folkeretten. Folkeretten forbyr bruk av makt i internasjonal politikk. Unntaket er artikkel 51 i FN-traktaten, som hjemler bruk av makt i selvforsvar. FNs sik kerhetsråd har godkjent bruk av makt mot de skyldige bak massemordene i New York og Washington, og NATO har for første gang aktivert sin artikkel 5, som hjemler det kollektive forsvar mot ytre angrep. Det kan diskuteres om disse paragrafene dekker en så omfattende krig som den i Afghanistan, men det er helt sikkert at de ikke hjemler en fortsettelseskrig mot Somalia, Sudan eller Irak.

Dette ser ikke ut til å bekymre president George Bush. Kanskje leser han meningsmålingene som et signal om at Zbigniew Brezsinski tok feil da han skrev at amerikanere heller vil se såpeopera på TV enn bære fram et amerikansk imperium, basert på frivillig tilslutning, fra Skottland til Shanghai?