Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Blod, svette og tårer

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Regjeringens perspektivmelding, som ble lagt fram i går, erstatter tidligere regimers langtidsprogram. Mens langtidsprogrammene både inneholdt faglig baserte makroøkonomiske framskrivninger og politiske prioriteringer, gir den framlagte meldingen skinn av å være mer et faglig enn et politisk dokument. Den beskriver utviklingstendenser og peker på utfordringer. Hvordan politikerne vil møte disse utfordringene, får vi vite i regjeringens løpende meldinger og proposisjoner til Stortinget.

Men poenget med Perspektivmeldingen er selvfølgelig å legge premissene og rammene for de politiske diskusjonene om utfordringene framover. I finansminister Per-Kristian Foss' kronikk om meldingen i Dagbladet i går får vi et klart inntrykk av at vi må velge mellom ulike onder i åra som kommer dersom framtida skal være trygg. Vi må, ifølge finansministeren, jobbe flere timer i uka, utsette tidspunktet for pensjonering, fortsette i deltidsarbeid som pensjonist, holde oss friskere, ikke la oss uføretrygde og starte tidligere i yrkeslivet. Vi må også innstille oss på å yte mer i brukerbetaling for offentlige tjenester. Vi må alle jobbe smartere og mer effektivt, spesielt i offentlig sektor. Store deler av dette må vi innstille oss på for å kompensere for at befolkningen blir eldre.

Både Perspektivmeldingen og den bebudede meldingen om et nytt pensjonssystem varsler om en framtid som kan bli verre om vi ikke øker arbeidsintensiteten. Våre politiske myndigheter byr oss blod, svette og tårer, billedlig talt. Men dersom vi bøyer oss lydig for horisontens krav, skal det altså ikke bli så verst likevel. Faktisk viser kurvene at vi blir rikere.

Bak det hele ligger en bekymring for at de kollektive og universelle velferdsordningene er for dyre og dermed ikke bærekraftige. Vi må jobbe mer, løpe fortere og i større grad sørge for oss selv, som individer. Ellers vil skattene måtte økes betraktelig for de yrkesaktive. Det er riset bak speilet. Spørsmålet er om vi skal la spådommer om en mulig situasjon i 2050 og 2060 skremme oss til å gjøre forhastede endringer av velferdsordninger som fungerer bra nå. Det tåler vi en lang debatt om.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media