Blod tykkere enn vann

Lars Sponheim som statsminister? Da trengs et nytt mirakel, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det hender Lars Sponheim beskriver seg selv som beskjeden og sjenert. Det hender også at Fantomet forlater jungelen og går inn i byen som en vanlig mann. Det er likevel ikke slik publikum kjenner dem best. Sponheims politiske ego er i hvert fall ikke preget av synlig ydmykhet der han stadig framhever lille Venstre som landets kanskje viktigste parti. Det var en spissformulering han for så vidt gjorde seg fortjent til i Bondevik II-regjeringen da partiet satte verdensrekord i antall statsråder i forhold til størrelsen på tinget.

Venstre var regjeringens aralditt, som han også likte å formulere det. Limet gikk som kjent i oppløsning, og siden har Venstre slitt med å feste nytt grep. Det kan dessuten synes som Venstre bare har ett grep igjen, og det er på sentrumsvippen som kingmaker. Nå snakkes det om at han selv kan bli konge, hvis han fortsetter å spille sine kort rett.

Når Sponheim avviser Frp kan folk der ute le av partilederens tilsynelatende storpartigalskap, men Siv Jensen har grunn til å fortvile. Det kan bli Sponheim som sperrer Frp’s vei til regjeringskvartalet og åpner den for en sentrums/Høyre-regjering. Hans bastante avvisning har inntil videre skapt splid på borgerlig side, til tross for at meningsmålingene lenge har forskuttert et regjeringsskifte. Men etter valget deles kortene ut på nytt.

Sponheim spiller høyt. Han nøyer seg ikke engang med å fike opp Frp med jevne mellomrom. Nå fillerister han også sentrumskamerat Kristelig Folkeparti for å ha gått i «ytterliggående kristenkonservativ retning» under Dagfinn Høybråten og dermed ha forlatt sentrum. Han mener KrF er mer på linje med Frp i flere sentrale verdispørsmål, og at Venstre nå er alene igjen i sentrum.

Å stemple Høybråten som mørkemann er vanligvis en øvelse denne avisa blir beskyldt for, og kanskje ikke den varmeste invitasjonen til samarbeid, men Sponheim har utvilsomt rett i at denne våren har synliggjort et markant verdiskille mellom de to gamle vennene.

Valgerd Svarstad Hauglands og Kjell Magne Bondeviks KrF passet Venstre atskillig bedre. Mens Jens Stoltenberg med øye for en mindretallsposisjon etter valget toner ned denne avstanden til KrF, framhever Lars Sponheim verdikløften. Det er et smart trekk i forhold til partiets liberale velgere, men et sjansespill i forhold til sentrumsalliansen.

Men så skynder Sponheim seg å legge til at blod tross alt er tykkere enn vann. Den lille sentrumsfamilien må henge sammen, selv om medlemmene har beveget seg fra hverandre i opposisjon. Forhåpentlig vil også familiens svarte får, Sp, komme tilbake i folden med tid og stunder.

Venstre vokste på Lars Sponheims kraftoppgjør med Frp. Mens Høyre klokelig ikke toner flagg, fremsto Venstre med ett som garantisten for at Frp ikke kommer i regjering. Det likte frustrerte velger både i Høyre og på den andre siden. Som han sa på gårsdagens oppsummering av vårsesjonen: – Mange er lei av regjeringen, men de fleste vil ikke ha Frp.

Venstre har likevel ikke klart å heve seg opp på et tosifret nivå slik ambisjonen er. Skal Venstre bli en stemmesanker for bortkomne velgere i neste valg, må Sponheim fortsette sitt krysspress. Målet er å gjøre Venstre til det mest spiselige alternativet for skuffete rødgrønne og samtidig trekke lyseblå Høyre-velgere, men dit er det ennå et stykke igjen.

En herværende kommentator i Venstres gamle avis begrunnet sin stemme til partiet pragmatisk: «La det ikke gå politikk i det.» De siste periodene har partiet vært mer kjent for å utnytte sin vippeposisjon enn for sin politikk. I opposisjon de seinere åra har likevel Venstre markert seg sterkere på flere viktige politikkområder som klima, skole og innvandring, og partiet drømmer stadig om at det neste valget endelig blir et klimavalg.

Men statsminister Lars Sponheim? Riktignok utrettet Sponheim et lite mirakel da partiet fikk tre statsråder med to representanter på Stortinget, men det krever mer enn bistand fra KrF og høyere makter. I dagens målinger ligger hans utfordrer Frp på et stødig høyt nivå rundt 30 prosent, og i flere har Høyre og Frp rent flertall. Skulle Høyre hvis tallene tilsier det falle ned på den gamle sentrums/Høyre-modellen, vil partiet sette alt inn på å få statsministerposten. Det skulle en Bondevik til for å fravriste partiet den.

Når Sponheim likevel kan ta ferie til spekulasjoner om ham som en mulig statsminister, er det enda et tegn på uroen i det politiske landskapet. Men det er også en honnør til hans politiske teft. Den er i hvert fall ikke beskjeden.