Blodig alvor

Apropos eldresaken. En ny tvangslov for aldersdemente er på trappene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LAV KJENDISFAKTOR kjennetegner den nye tvangsloven. Den kunne trengt sexy frontfigurer som Rolv Wesenlund og Jahn Otto Johansen for å bli en lekker sak alle snudde seg etter. Men på linje med den forrige tvangsloven, den som gjaldt psykisk funksjonshemmede, er den lite egnet til å tenne folkemasser. Enda den fortjener det. Den angår nemlig alle, før eller seinere. Dermed gjelder det å rope så høyt at folk hører: Hallo, men regjeringen planlegger en ny lov som innfører en rekke tvangstiltak overfor oss hvis vi blir demente i alderdommen. I dag er rundt 60000 gamle demente. Om tjue år blir vi 25 prosent flere. Lovforslaget er så kontroversielt at høringsinstansene ba sosialminister Ingjerd Schou om betydelig utsettelse da høringsfristen gikk ut 1. september. Nå har vi tida fram til desember til å diskutere oss fram til hva slags eldreomsorg vi vil ha. Nå går alarmen.

IKKE LA DEG LURE, er rådet til alle som vil sette seg inn i det nye lovforslaget. Lovmakerne prøver seg nemlig med en oppfølger til det de kaller suksessen med tvangsloven for de psykisk funksjonshemmede. Noen vil kanskje huske at vi på 90-tallet hadde en til dels opprivende debatt om denne loven. Debatten førte til at loven som ble vedtatt ble så restriktiv at den knapt var til å kjenne igjen fra forslagsstadiet. Den ble også innført med tre års prøvetid, et eget råd har fulgt lovpraktiseringen med argusøyne og ikke minst ble pleiepersonell og pedagoger innen fagfeltet utfordret til å tenke nytt og finne alternativer til tvangsbruken. Rådsleder Aslak Syse mener også at fylkesmennenes engasjerte rolle, de skal overprøve søknadene om tvangsbruk, har ført til at tvangsloven slik den ble, har resultert i mindre bruk av tvang.

DEMENSLOVEN LIDER sterkt av at rettssikkerheten for demente vil bli langt svakere enn for psykisk utviklingshemmede. Deres lov er faktisk mye bedre etter innstrammingene, særlig når det gjelder saksbehandlingsregler og kontroll med tvangstiltakene. Fylkesmennene som er så viktige - de avviser nemlig i praksis svært mange av søknadene om tvangsbruk - er bare koplet inn i begrenset grad i tiltakene overfor demente. I hovedsak er det kommunene selv som skal innvilge seg retten til å føre kontroll med at tiltakene er nødvendige og etisk og faglig forsvarlige. Dersom sosialministeren drømmer om en eneste ny tvangsregel, må hun i det minste foreslå at alle tiltak skal overprøves av fylkesmannen eller en annen uavhengig myndighet før de iverksettes. Schou ønsker seg en samordning av de to lovene. En minste forutsetning er at demensloven bringes opp på samme rettssikkerhetsnivå som tvangsloven for de psykisk funksjonshemmede. Et viktig og ubesvart spørsmål er også hvem som skal ivareta klageordningen på vegne av demente uten pårørende, eller med pårørende som ikke bryr seg.

SURRETE GAMLE TRENGER HJELP. Det er derfor regjeringen og Kompetansesenteret for demens ønsker en lov som regulerer bruken av tvang. Hensikten er den beste, å sikre demente stell og pleie hvis de motsetter seg omsorg. Mitt ærend er ikke å gå imot alle tiltak som medfører elementer av tvang overfor syke mennesker som ikke lenger evner å orientere seg i vår felles virkelighet. Saken, for ikke å si eldresaken, er snarere at forutsetningene for en ny tvangslov må være garantert og på plass, før vi i det hele tatt kan våge å iverksette en lov som foreslått, og som gir kommunene vide fullmakter til å ta kontrollen over andre menneskers liv. Ingen må et øyeblikk glemme at det er kommuneøkonomien som legger rammene for kvaliteten på eldreomsorgen. Da kan tvang bli en billig løsning. Forutsetningen for lite tvangsbruk er tilstrekkelig med gode pleiere med tid til rådighet, enten pasienten bor hjemme eller på institusjon. En annen forutsetning er at pasienter på institusjon får et tilrettelagt opphold i små, skjermete enheter. Loven som er foreslått produserer verken flere pleiere eller bedre boforhold.

OVERMEDISINERING OG NEDDOPA GAMLE som må reimes fast til senga og rullestolen for ikke å falle ut, er ikke uvanlig innen demensomsorgen. Selvsagt finnes det eksempler på ypperlig pleie mange steder, men selv der pleierne ønsker å yte sitt aller beste, motarbeides den gode viljen like ofte av ressurser på sparebluss. Regler om tvang kan derfor ikke drøftes uten først å slå fast hva slags eldreomsorg vi som samfunn vil garantere, og da mener jeg ikke feite honnørord og luftige ønsker. Den som vil vurdere konsekvensen av tvangsregler, plikter nemlig å forestille seg muligheten av at lovverket ikke havner i «dei mjuke hendene», men rett og slett i feil hender som ikke vil den dementes beste. Regler, selv når de tar sikte på å redusere den ulovlige tvangsbruken som foregår mange steder, må vurderes i lys av at de skal begrense frie menneskers rett til frihet. Da er det motforestillinger vi trenger.

KALLE LISBERG ER sikkert hjertelig velkommen til å presentere rettssikkerhetskrav som eldresak på vegne av aldersdemente, med mye brask og gjerne bram. Det var mediestøyen, gode argumenter og en lovskeptisk sosialminister, Magnhild Meltveit Kleppa (Sp), som førte til at den forrige tvangsloven ble redusert fra portal til en dør på klem. Regjerende Schou framstår foreløpig åpen for motargumenter, og trolig er Stortinget våkent denne gangen. Men ikke vær for sikker. Om femti pluss føler seg oversett av arbeidsgiver og pepsireklamen, er det ingenting mot glemselen som senker seg når sytti pluss Alzheimer stues vekk iført medikamentell tvangstrøye.