Blodig drøm om frihet

BAJRAM CURRI (Dagbladet): De svartkledte UCK-soldatene sitter og pusser sine Kalasjnikov-geværer til høylytt popmusikk fra en kassettspiller. Den lille geriljabasen i 1200 meters høyde i de albanske grensefjella har eget kantinebord med sigaretter og brennevin, mat og cola. De svarte uniformene viser at de tilhører spesialstyrkene, men de smilende øynene forteller ingenting om lidelse og død.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Et par mil nedenfor, i en husklynge som skal være by og heter Bajram Curri, sitter deres koner, mødre og søstre med tomme øyne og sultne unger.

  • Geriljasoldatene går i skytteltrafikk over grensefjella mellom Albania og Kosovo. Mange av dem har tatt med seg koner, barn og mødre over grensa før de selv drar tilbake for å slåss. De kjemper en rettferdig kamp for frihet og grunnleggende menneskelige rettigheter, men utsetter også sin egen sivilbefolkning for umenneskelige lidelser. Etter vel to måneders krig er over 200000 mennesker drevet på flukt fra sine hjem. Tusener av hus og garder er brent, og serberne har i sin såkalte jakt på terrorister gjennomført den største etniske utrenskingen siden krigen i Bosnia.
  • For også krigen i Kosovo er en krig mot kvinner og barn og hele samfunn av ikke-serbere. Serbiske spesialstyrker kjører fram tanks og kanoner og begynner beskytingen av byer og landsbyer. Stort sett gir de innbyggerne tid til å komme seg unna før de sender inn fotsoldatene, men det er neppe av medfølelse for kvinner og barn. De fattige hjemmene blir plyndret, husdyra slaktet og avlingene satt i brann. Slik statuerer de et eksempel på hva som skjer med byer som skjuler UCK-soldater, og slik hindrer de kosovoalbanske familier i å flytte tilbake.
  • For få måneder siden var det få internasjonale observatører som trodde på en konflikt av slike dimensjoner som den Kosovo-republikken nå lider under. De fleste trodde UCK-geriljaen bare var en myte, og at serberne uansett var militært så overlegne at det minste forsøk på opprør ville bli knust i løpet av noen dager. Kanskje trodde også serberne selv at det ville være en rask operasjon å utrydde noen få motstandsgrupper, men for hver landsby de svidde av som UCK-reir, vokste det fram nye. Nå har det pågått regulære kamper der lite trente og dårlig bevæpnede opprørsstyrker flere ganger har bitt seg fast og gitt serberne store problemer. Og selv om de nådeløst blir drevet fra by til by, klarer de å fortsette kampen.
  • De kjemper en krig de vet de ikke kan vinne militært, men de vet også at kampen i seg selv er grunnlaget for den kosovoalbanske staten de drømmer om. De tror også at hver kvinne og hvert barn som blir drevet på flukt styrker Natos vilje til å gripe inn. Også det er nok en drøm.
  • Derfor kommer det ikke uventet at UCK-geriljaen nekter å delta i forhandlinger med serberne. Kosovoalbanernes politiske leder, Ibrahim Rugova, har etter amerikansk press utpekt en forhandlingsdelegasjon og oppfordret Slobodan Milosevic til fredsforhandlinger. Håpet om fred er sterkt, men drømmen om frihet er trolig sterkere. Dessuten har de serbiske granatene for lengst sprengt alle illusjoner om at de to folkegruppene kan leve fredelig side om side i en felles stat.
  • Kosovoalbanske familier har alltid hatt mange barn. Etter tradisjonen skal hver familie ha minst tre sønner: én som skal dra til utlandet og tjene penger, én som skal bli hjemme og overta garden og én som skal dra opp i fjellene og føre krig. Så lenge serberne får fortsette sin blodige militæraksjon mot små, fattige landsbyer, blir det neppe født sønner eller døtre som vil kjempe for fred.