Blodig sparekniv

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dagbladet skrev i går om den døve og psykisk utviklingshemmede Marion (22), som nå bor på Andebu Kompetanse- og Skolesenter for døve med tilleggshandikap i Andebu, Vestfold. Hun bor sammen med flere venninner, hun har fullført videregående skole, kan kommunisere med omverdenen - og foreldrene til Marion og venninnene hennes har en plan for framtida. Nå faller den i grus, sammen med store deler av Marions liv. Hun må nemlig flytte til hjemkommunen Vadsø.

Der har man bestemt at det blir for dyrt å ha Marion i Andebu. I stedet skal hun plasseres i en omsorgsbolig sammen med to andre, fremmede jenter, som har helt andre funksjonshemninger. Ingen med spesialkompetanse i tegnspråk er ansatt for å arbeide med Marion. Både foreldrene og fagfolk advarer mot flyttingen, som vil rykke Marion opp fra alt kjent og kjært, og isolere henne. Men hva betyr vel det, når en kommune kan spare noen kroner? Da må omsorgen for de svakeste ofres, slik er Norge i år 2004. Men vil vi det?