Blodpengene

Påskeaften 2002 hengte Victoria Hægdahl (65) seg i kjelleren. Spillegjeld gjorde livet umulig for kvinnen fra Forsøl utenfor Hammerfest. Pengene hun brukte opp, skal redde liv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VI KJENNER

historien om Victoria Hægdahl fordi ektemannen Arne fortalte den til Finnmark Dagblad og til Dagbladet. Victoria led av spillegalskap og tok opp store lån. Hun holdt det hemmelig, men da bobla sprakk, klarte hun ikke mer. Victoria prøvde først pilleglasset, men ble reddet i siste liten. Hun lyktes til slutt i kjelleren. Som overlege i psykiatri Hans Olav Fekjær sier det: Spilleavhengige føler mer skyld og skam enn noen andre i samfunnet. De ser selv hvor uansvarlig og dum spillingen er, og opptrer i strid med sin personlighet.

VICTORIA HADDE

en halv million i spillegjeld da hun valgte å gjøre slutt på livet. Hun er ikke et tilfelle vi kan avfeie som en isolert og personlig tragedie. 40 prosent av dem som oppsøker Blå Kors Senter for å få hjelp mot spillegalskap, har overveid selvmord. Åtte prosent har forsøkt å ta sitt eget liv. En rapport fra Statens institutt for rusmiddelforskning viser at 25000 nordmenn er avhengige av pengespill. I fjor innkasserte spilleautomatene 22,1 milliarder kroner. Ingen kan hevde at tragediens omfang er ukjent.

FRA KJØKKENBORDET

i Forsøl stiller den tidligere fiskeren Arne Hægdahl noen spørsmål som bør ryste både politikere og de organisasjoner som har gjort seg avhengige av enarmede banditter. Hægdahl sier han blir kvalm når han hører Anne Enger Lahnstein i Redningsselskapet si at organisasjonen er avhengig av spilleautomatene for å få inntekter. «Inntekter til hva? Veldedighet? Å redde liv?» spør han beskt. Dette går rett til hykleriets kjerne. Hvordan kan Thorvald Stoltenberg og Jonas Gahr Støre i Røde Kors ta imot blodpenger for å drive Blodbanken? Og hva skal vi si om Redningsselskapet som berger liv til sjøs, men finansierer det med ødelagte liv?

DET KAN IKKE

være noe mål å gjøre livet fritt for risiko. Folk må selv ta ansvar for sine handlinger. Alkohol tar flere liv enn narkotika, men det er knapt noen som lenger tror på forbud. Det er ennå lov å røyke, selv om giftbrukerne snart er isolert i friluftsreservater. Og som kjent skjer de fleste selvmord med kniv og gaffel. Men laster og gleder som alkohol, nikotin og fårikål har en kulturhistorisk forankring i Norge. Spilleautomatene faller derimot helt utenfor denne kulturbetingede tradisjonen. Det finnes ingen opinion som krever at de vil bli flådd i den gode saks tjeneste. Spilleautomatene kan fjernes uten noen form for politisk risiko, i hvert fall hos velgerne. Men det vil verken regjeringen eller opposisjonen. Politikerne nøyer seg med endringer i lotteriloven, som gjør maskinene litt mindre aggressive og synlige i det offentlige rom.

ÅRSAKEN ER

all kynismes mor: tause penger. For politikerne er lotteri og spill den eneste form for beskatning som aldri møter noen protest. For de frivillige organisasjonene har automatene erstattet innsamlinger og frivillige bidrag. I likhet med tusener av enkeltpersoner er de blitt avhengige av automatene. Organisasjoner som Røde Kors og Redningsselskapet har betydelig politisk innflytelse, og det er av hensyn til disse at Norge er omgjort til et spillekasino.

LEDELSEN

i de frivillige organisasjonene er selvfølgelig pinlig klar over at gamblingen representerer et etisk problem. Derfor blir det en lettelse når Norsk Tipping fra 1. januar 2006 får monopol på oppstilling av gevinstautomater. Dette kan nok gi bedre kontroll, men er også en kosmetisk operasjon. Overskuddet skal fremdeles sluses til organisasjonene, men nå som en del av tippenøkkelen. Neste år får de 933 millioner i kompensasjon for bortfall av automatinntekter. Når dette systemet er i gang, kan organisasjonene gjøre som Pontius Pilatus: erstatte ansvar med et vaskevannsfat.

DE FRIVILLIGE

organisasjonene utgjør samfunnets tredje sektor, en viktig arena mellom det private og det offentlige. Skal de bevare sin rolle og sin troverdighet, kan de i lengden ikke finansiere humanitær hjelp med avkastningen fra andres ulykke.