Blodtørst i domstolen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Helt siden mobben foretrakk Barabbas framfor Jesus, har makthavere vært skeptisk til folkets rettsfølelse. Om vi lynraskt forflytter oss til vår egen tid, ser vi at kriminalpolitikken langt på vei er omgjort til et torg der det ropes på hevn og strikt konsekvens. Ytre høyre har markert seg sterkest når det gjelder militarisering av politiet og strenge straffer, men i praksis får de følge av andre partier. Ikke noe parti våger å framstå som mykt eller avvikende i kriminalpolitikken. Alle synes å tro at folkets blodtørst er så sterk at den ikke må utfordres.

For mange er det derfor overraskende at dette bildet av folkets rettsfølelse ikke stemmer. En undersøkelse utført for Advokatforeningen viser at folket ikke tror på hevn når straff skal utmåles. Når det blir spurt om å angi hovedbegrunnelse for å bruke straff, tror folk først og fremst på rehabilitering. Dommerne er av motsatt mening. De tror på straffens allmennprevensjon, altså at straffen virker avskrekkende på andre. Folket har vesentlig mindre tro på det.

Folkets rettsfølelse kan aldri bli et klart definert begrep, og det vil alltid bli forsøkt manipulert for politiske formål. Den siste undersøkelsen sender likevel noen viktige signaler om hvilke verdier som må gjelde i rettspleien. Folk flest er ikke blåøyd og vet selvfølgelig at lovbrytere svært ofte får tilbakefall. Likevel tviholder flertallet på at lovbryteren må få en sjanse til å gjøre opp for seg og komme tilbake i samfunnet. Denne holdningen er oppmuntrende og viktig. Gir vi opp håpet om rehabilitering, blir domstolen bare en maskin som betjener den kalde kynismen.

Det bekymringsfulle er kløften mellom fagdommerne og folket på dette sentrale punktet. Slik får vi en bekreftelse på noe vi har ant lenge: At det er juristene, ikke lekdommerne, som er problemet i rettspleien.