Blotter uten publikum

Ingen roman av Ola Bauer uten den samme mannlige hovedperson. Fyren har opp gjennom åra hett Jo eller Bo og vært sjølopptatt i varierende grad. Nå heter han Mo og er på sitt verste.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Skal talentfulle Bauer aldri klare å løsrive seg fra denne klampen av en litterær skikkelse? «Løvetemmersken» får en til å lure alvorlig på det. Boka er ikke mislykket i ett og alt, den har sine gode sider, fortrinnsvis de siste 50. Men dikterens forhold til den sørpete jeg-personen virker mer uavklart enn noensinne, og romanen representerer et skuffende tilbakeskritt i forfatterskapet.

Mo er 42 år og tenker å dikte ei bok med politisk innhold - om Afrika og Norge. Han får det bare ikke til, kjærestens ansikt kommer stadig imellom ham og skrivemaskinen. Så gir ham seg isteden til å fortelle om den vanskelige kjærligheten.

Marianne og Mo

Historien om Marianne og Mo - og siden den om Mo i etterlatt ensomhet - handler om mer enn privat sjelsliv. Ola Bauer har foresatt seg å si noe om kunstneren på 1980-tallet, mannen som en gang kunne gløde av engasjement, men som ikke greier det lenger. Kontaktlinjer er gått i stykker. Nå gløder han helst av trang til å presse kjærligheten mot yttergrensene, så den blir stor nok til å romme hele hjertet hans. Deretter slukner Mo, eller han slokker seg. Atskilt fra fortid og framtid lever han videre som en øyeblikkets grønnsak.

Privat

Det kinkige er at forfatteren gjennom to tredeler av boka lar dette mennesket snakke og snakke, men unnlater å etablere noen avstand til ham. Mos sjølforakt og gruelige opptatthet av sin egen tissefant framstår langt på vei som Ola Bauers. Dermed kommer romanen likevel til å virke altfor privat, ja nesten ekshibisjonistisk, og det hjelper bare litt at forfatterens formuleringsevne holder mål. Han risikerer med &3171;Løvetemmersken&3187; å bli nettopp det hovedpersonen kaller seg et sted - en blotter uten publikum.