Boblekunst

Tidenes største tegneserieutstilling turnerer nå noen av Amerikas mest prestisjetunge kunstmuseer. Dét er en liten kulturrevolusjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN GANG for ikke så altfor lenge siden ble tegneserier betraktet som skummel lavkultur som ikke så rent få mistenkte for å forgifte uskyldige barnesinn. Seriestripene var i beste fall for uinteressante og verdiløse å regne, trykket som de var i kommersielle aviser som alle kastet samme kveld, langt borte fra statusen til tegnere og malere som arbeidet i kunstverdenens mer prestisjetunge kretsløp. Serier var lektyre for barn og for voksne som ikke evnet å lese bøker. Men i 2006 har seriemediet for alvor inntatt den etablerte kunstverdenen. Los Angeles-museene Museum of Contemporary Art og The Hammer Museum åpnet i fjor høst en omfattende utstilling av amerikanske serier. I sommer ble den vist i Milwaukee. Om to uker åpner den i New York.

MUSEENE HAR konstruert en kanon av 15 amerikanske mestertegnere. I tid spenner utstillingen fra «Little Nemo»-skaper Winsor McCay (f. 1869) til tegneserieromanens mester, Chris Ware (f. 1967). Seriene startet som avisfyll. I den påkostede katalogen gir kurator John Carlin McCay æren for å ha «gjort for tegneseriene hva D.W. Griffith gjorde for filmen og Louis Armstrong gjorde for musikken - han transformerte mekanisk reproduksjon til et kreativt medium å uttrykke seg selv i». McCays måte å eksperimentere med mediet på, har inspirert utstillingens yngre deltakere: «Krazy Kat»-tegner George Herriman, motkulturhelten Robert Crumb og Art Spiegelman, serieskaperen som mottok noe så uvanlig som en Pulitzer-pris for sitt Holocaust-mesterverk «Maus». I skiftende kulturelle og historiske sammenhenger har de alle skapt serier som har tilført mediet noe nytt. At «Tommy og Tigern»-skaper Bill Watterson og Donald-mesteren Carl Barks ikke er med, er et fruktbart utgangspunkt for seriedebatt.

FORHOLDET MELLOM serietegnerne og det etablerte kunstlivet har alltid vært problematisk. Særlig etter krigen har berømte kunstnere forsynt seg grovt fra tegneserienes verden. Popkunsten på begge sider av Atlanterhavet hvilte tungt på seriemediets velkjente billedarkiv, og både i Andy Warhols og Roy Liechtensteins kunstnerskap er tegneserier en helt avgjørende ingrediens. Også for en yngre vestkystkunstner som Raymond Pettibon er tegneserier en viktig inspirasjonskilde, og japanske kunstnere som Yoshitomo Nara og Takashi Murakami står i betydelig gjeld til sitt lands serietradisjon.

TEGNESERIENE er imidlertid slett ikke blitt husvarme i kunstverdenen av den grunn. Snarere har det gjort dem til symboler på et overflatisk massesamfunn og ofte bidratt til å holde dem nede i kulturhierarkiet. Selv om viktige New York-museer som Whitney og Museum of Modern Art fra tid til annen har inkludert en serietegner eller to når de har laget utstillinger som tematiserer høy-/lavproblematikk, har seriene forblitt i beste fall en parentes i kunsthistorien. Også denne utstillingen framhever tegnere som likner kunstlivets eliteutøvere. Men å dekke veggene i prestisjetunge kunstmuseer med mer enn 900 serieverk, må likevel kunne sies å være begynnelsen på en liten kulturrevolusjon.