Bok som happening

Forlag, forfatter og pressefolk har felles gleder. Ingen tvil om det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Har pressekonferansen fått sin renessanse? Spørsmålet ble luftet på gårsdagens morgenmøte mens vi diskuterte dekningen av Carl I. Hagens bok. Vi visste av erfaring at boklanseringen ville bli en overbefolket affære.

Vi mintes kollega Andreas Homplands spissformulering fra åttitallet, om at «pressekonferanser er journalistiske fallitterklæringer». Han siktet til at den journalist som må vente på nyheten til den blir presentert på en konferanse, har mislyktes. Da er man definitivt ikke først ute med nyheten.

Nå ligger det ikke alltid beundringsverdig journalistisk arbeid bak å komme med nyheter fra bøkene på forhånd. Forlag og forfatter har sin mediestrategi som går ut på gi et kjøttbein til de fleste store medier på forhånd, slik at det skal skapes størst mulig oppmerksomhet om boka og forventning til selve lanseringen. Dessuten har de forskjellige medier ulike fortrinn. Vi snakker om bredde, dybde, videreutvikling av selve nyheten, kommentarer og analyser, ulike deler av boka. 500-600 sider rommer jo så mye. Så konferansene har sin absolutte verdi.

Vi, pressekonferansens publikum, journalister og fotografer, møter opp i hopetall. Vi skal overvære en forestilling. Vi samles i mer eller mindre velegnede lokaler og vagler oss oppetter og bortetter benkeradene mens vi blar i gratiseksemplarene av boka som forlaget så markedsføringsvillig har bydd på for å få mest mulig omtale. Selv i store saler må pressefolkene – de som er der på jobb, og de andre som er der for å oppleve konferansen – være ute i god tid for i det hele tatt få plass på dette møtet i lauget. Vi nikker og hilser på gamle kolleger.

Om

boklanseringer som sådan ikke er historiske øyeblikk, så omhandler politiske memoarbøker historisk interessant stoff fra levende, subjektive kilder. Forfatterne er etablerte kjendiser. De selger godt, både bøker og aviser. De har lang hukommelse og et lager av ubenyttede giftampuller. Mange får sitt, jo giftigere, dess bedre. Som regel har forfatterne av slike bøker trådt ut av sin mest aktive gjerning. De kan ta bladet fra munnen. De synes det er gjevt igjen å kjenne varmen fra fjernsynslampene. Dessuten mistenker vi forfatterne, i går Carl I. Hagen, for å trives blant pressefolk etter et langt symbiotisk liv med dem. Noen journalister er omtalt, andre er utskjelt. Mange humrer. Vi kjenner ham, han kjenner oss.

Vi blar i personregisteret bak i boka. Ser etter eget og andres navn. Kanskje gjør vi det med skjelvende hender, for vi vet aldri hvor hevngjerrig forfatteren er. Vi husker hvordan Eli Hagen i sin bok slengte ut karakteristikker i hytt og vær. Gerd-Liv Valla benyttet også anledningen da hun i forrige uke lanserte sitt livs drama mellom to permer. Men det tyngste skytset rettes alltid mot gamle politiske motstandere eller mot antatt allierte som har sveket. Politiske memoarer har alltid politiske motiver i tillegg til speilfunksjonen. Bøkene spyr ut tennvæske til gamle konflikter. Noen forfattere insisterer på at de alltid har hatt rett, noen på at de urettmessig er forfulgt. Og mange vil bare ha oppmerksomhet. Det får de. Etter to godt besøkte forestillinger i Litteraturens hus på to uker, kan forlagssjef for dokumentar hos Cappelen, Ida Berntsen, konstatere at forlag, forfattere og pressefolk har felles interesser.