Bøker og agurker

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Debatt om den såkalte bransjeavtalen for omsetning av bøker er blitt et like sikkert sommertegn i avisspaltene som jordbærpriser og sjøormer. Men til agurk å være er den både het og kontroversiell. Problemet er at den har visse ting felles med sommerværet: Alle snakker om det, men ingen gjør noe med det.
  • Ingen kan egentlig gjøre noe med bransjeavtalen. Den løper til år 2004. Problemet er at mens avtalen står fast, er bransjen - i motsetning til agurkindustrien - i dramatisk endring. Bransjeavtalens viktigste utgangspunkt er å sikre en fri og mangfoldig utvikling av norsk skriftkultur. For å nå disse målene, har aktørene på bokmarkedet inngått en avtale som ifølge Konkurransetilsynet er i strid med vanlige regler for et fritt marked. Tilsynets avvisning av avtalen er imidlertid overprøvd av de politiske myndighetene.
  • Bokmarkedet forandrer seg på flere fronter. Mest synlig er utviklingen av de to største forlagene, Gyldendal og Aschehoug. Begge har kastet seg massivt inn i landets bokhandlervirksomhet. Derav følger skepsis til gigantenes troverdighet. I kommende forhandlinger vil de være godt plassert både på forlegger- og bokhandelsiden. I tillegg er ny teknologi i ferd med å endre bransjen. Litteratur blir spredt gjennom digitale instrumenter og nettsider.
  • Etter hvert som de store forlagene blir mer kommersielt strømlinjeformede, blir det økt behov for små nisjeforlag for spesielle interesser. Markedet er ikke helt ulikt en sjøorm, der det bukter seg i usynlige og - for de spesielt klarsynte - synlige formasjoner.
  • Det viktige under forpostfektningene fram mot en ny type avtale er at målet med avtalen ikke mistes av syne. Målet har vært og bør fortsatt være å beskytte utgivelsen av den mest sårbare og såkalt smale skjønnlitteraturen. Det er de nasjonalkulturelle behovene bransjeavtalen er ment å skulle beskytte, ikke sentraliserte forlagsgiganter med solid avkastning til sine aksjonærer og eiere.