Bøker til besvær

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Regelmessigheten synes rituell: Etter harde forhandlinger om kroner og ører, overrislet med ord om bokas betydning for nasjonens kulturelle velbefinnende, enes partene i bokbransjen om et forslag til ny bransjeavtale. Den oversendes Konkurransetilsynet, som underkjenner den. Etter anke fra bokbransjen, overprøver Arbeids- og administrasjonsdepartementet Konkurransetilsynet, hvorpå bokprisene forblir like kartell-faste og skolebøkene like dyre inntil avtalen utløper eller sies opp. Da begynner ritualet forfra igjen.
  • I øyeblikket forbereder Den norske Forleggerforening og Den norske Bokhandlerforening sin anke, etter at Konkurransetilsynet har akseptert faste bokpriser, men motsatt seg bokhandelens fortsatte enerett på salg av skolebøker til grunn- og videregående skole. Vi håper at statsråd Eldbjørg Løwer utpå nyåret velger å følge i sin forgjenger Nils Totlands spor, og godkjenner bransjeavtalen ut fra overordnete kulturhensyn, i dette tilfellet bevaringen av Norges finmaskete bokhandelnett og troen på dets betydning for levende språk, spredt bosetning og livskvalitet.
  • Det er dessuten vårt håp at denne liberaliserte bransjeavtalen blir innrømmet lengre liv enn den forrige, som ble oppsagt av de største forleggerne mindre enn et år etter at de hadde argumentert varmt for den. Utspillet påførte forleggerne en troverdighetsbrist som Konkurransetilsynet har unnlatt å utnytte, men det vil neppe være klokt å regne med like stor hensynsfullhet ved gjentatt vingling.
  • For elevorganisasjonene, som kjemper for billigere skolebøker, vil en vedtatt bransjeavtale fortone seg som en skuffelse. Men dyre, mange vil si udemokratisk dyre, skolebøker kan like gjerne betraktes som et samfunnsproblem som et bransjeproblem. Det løses ikke nødvendigvis best gjennom et frislipp som vil virke ødeleggende på hele vårt litterære system, uten å være noen garanti for at de beste skolebøkene blir billigere.