Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Bokhandleren fra helvete

Forskningen taper når historier skal fortelles.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ARI BEHN OG MÄ RTHA

slanger seg på reinsdyrskinn i vinterlys i snøen utenfor den tjærebredte Kongsseteren i den norske skogkanten. Trolske skygger hviler over paret, som er iført lusekofter og fjellstøvler. På dyrefellen ligger også skinninnbundne bøker og symboliserer skriftkulturen de to har felles. Bildet står i septembernummeret av det amerikanske magasinet Vanity Fair, genialt i sin direkte og enkle fortelling om Askeladden og prinsessen i eventyrlandet.

Det er dette Maktutredningen kaller «korporativ merkevarebygging av {lsquo}Norge'», og dermed er jeg allerede ved poenget. Når historiene om det moderne Norge skal fortelles, er det samfunnsforskerne som taper. De har nok mer eller mindre rett i sine analyser, men historier kan de ikke fortelle. De har ikke språket. Dessuten gjør de ikke som grøsserkongen Stephen King anbefaler. Maktutredningen gjør kardinalfeilen. Den holder seg ikke til hovedhistorien. Fortellingen går i oppløsning i et vell av sidehistorier. Likevel ga uka som gikk maktutrederne full klaff.

TORGRIM EGGENS

nye og drivende beretning om politikkens kyniske maktspill i boka «Trynefaktoren» viste seg å være en språksikker og nesten samlet historie, stappfull av Maktutredningens innsikter. Men der ekspertene velger å ivareta sin seriøsitet og sitt fag ved å snakke om «dagsordensmakt og den redigerte offentligheten», «det koloniale språkhierarkiet», «nasjonalkorporatismen», «den fragmenterte staten», «rettsliggjøringen av politikk og interessekamp», for ikke å snakke om «de tempererte oligopoler», er Eggen en medrivende historieforteller, selv om han lider av for mange bipersoner. Tematikken er den samme som forskernes mandat, «vilkårene for det norske folkestyret og endringer i disse», men Eggen utmerker seg ved å ha et mål om at leserne skal henge med på ferden. Maktutredningen nøyer seg med et fromt ønske om at debatten skal gå videre et eller annet sted, aller helst i den svekkede politiske maktens forvitrete korridorer. Derfor syntes den knapt på noen TV-kanal da den ble overlevert etter fem års forskning for 49 millioner kroner denne uka.

ÅSNE SEIERSTAD,

forfatter og oppdager, ble derimot innmeldt i beretningen om «rettsliggjøringen av interessekampen» i «den redigerte offentligheten» med brask og bram. På globaliseringens krympede verdensarena dukker nemlig selveste bokhandleren fra helvete opp, i levende live, og forlanger sin juridiske rett og, vil jeg tro, del av kaka. Han vil ha historien sin tilbake og redigere den selv. Som en rasende hevner hopper han bokstavelig talt ut av Åsnes fortelling fra det fjerne Kabul og griper ordet i norske medier, på engelsk. Før kunne eventyrere og journalister dra ut i verden og vende hjem med fantastiske historier om de ville innfødte og livene deres, uten å bli ferska før neste ekspedisjon dro samme vei flere tiår seinere. Nå, i det globaliserte teknologisamfunnet, materialiserer de innfødte seg straks de har lest den engelske oversettelsen. Tropper opp med sin egen versjon, internasjonale menneskerettigheter - og advokat.

SOM KÅRE VALEBROKK

og Carl I. Hagen denne uka foretrakk «rettsliggjøringen av politikken» gjennom å trosse tungrodde demokratiske beslutninger og heller kjøre partireklamen ulovlig i TV2, i suveren tillit til at domstolen seinere vil sette ytringsfriheten foran lovgivernes flertallsvedtak. Sammen utgjør politikeren og mediemogulen det forskerne kaller en ny type «smal, topptung og proff lobbyorganisasjon» som i vårt moderne demokrati er med på å svekke «folkestyret på alle knutepunkter». Slik demonstrerer Valebrokk og Hagens medieredigerte sivile ulydighet nettopp forskningens knusktørre konklusjoner og anskueliggjør utviklingen for folk flest. For hvem vet at vi siden 1998 har hatt 200 forskere i sving for å fortelle oss at tilliten til politikerne er sterkt dalende?

DET VET SELVFØLGELIG

både Martin Schanche og Valgerd Svarstad Haugland. Deres politiske berettigelse er i øyeblikket redusert til leverandører av et rungende «unnskyld» for galleriet. På den annen side har maktutredningen slått fast at vi ikke lenger har noe felles verdigrunnlag eller er enige om spillereglene. For å si det som det er: Ideen om folkestyre står faktisk ikke sterkt lenger. Derimot var det en gang en prinsesse som møtte en bokhandler i

Kabul.