Bokhandleren vs. boka

Bokhandleren skal få prøve sin sak, men fører den best utenfor rettssalen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN BOKHANDLER nærmer seg Lillehammer. Shah Mohammad Rais er invitert til Åsne Seierstads hjemby i mai, for å holde åpningsforedraget under Litteraturfestivalen. Dét vil nok mange få med seg: Bokhandleren fra Kabul har lovet å fortelle eventyret om to troll opplever hans og Seierstads skjebnesvangre møter i Afghanistan. Men allerede nå murres det om hans agenda. Da Rais ikke fikk innreisetillatelse av UDI, inviterte festivalen ham i ytringsfrihetens navn. I går ble det kjent at Rais vil bruke oppholdet til å gå til sak mot Seierstad, ved hjelp av sin nye advokat - den injuriesaksglade Per Danielsen.

DEN SOM HADDE ventet at Rais skulle holde det store forsoningsforedraget på Lillehammer, har i beste fall vært naiv. Bokhandlerens ønske om å komme til Norge har hele tida vært begrunnet i behovet for å gjøre research til boka han skriver; en selvbiografi med innlagt forsvarsskrift for familiens tapte ære, skal vi tro forhåndsomtalen. Men Rais har også truet med rettslige skritt siden 2003. Det er hans soleklare rett, selv om det ikke nødvendigvis er klokt.

ERSTATNING OG OPPREISNING for krenking av privatlivets fred, er Danielsens utgangspunkt for rettssaken. Det virker som en tung sak. Bokhandleren, en utdannet og bereist mann, inviterte en vestlig journalist til å bo hjemme hos seg, og til å skrive om hva hun så. Kan man krenke privatlivets fred hvis man er invitert inn, nettopp i de private rommene? Åsne Seierstad har rett til sin historie om bokhandlerfamilien, likesom bokhandleren har rett til sin historie om henne. Sånn er ytringsfriheten. Om Seierstad har utvist etisk ansvar og folkeskikk, se det er en helt annen debatt, og den føres best uten advokathjelp.

KRITIKKEN AV bestsellerboka fra 2002 problematiserer noe vi journalister ikke liker å bli minnet om: At vi alltid bruker andre menneskers liv til å fortelle våre egne historier, som tjener våre egne formål. Åsne Seierstad har møtt tøffere motstand og skarpere kritikk for sin bok enn noen annen norsk journalist. Hun har forsvart seg, og styrt unna offerrollen. I Afghanistan var bokhandleren en stor, innflytelsesrik mann, mens hun var den ukjente reporteren. I Norge er rollene snudd: Seierstad er den sterke, mens Rais stiller svakt, med innreisetillatelse på nåde og en skeptisk opinion, som baserer seg på Seierstads framstilling av ham.

VIRKNINGSHISTORIEN til «Bokhandleren i Kabul» er kompleks. Den har gitt mange vestlige lesere et innblikk i et lukket samfunn. Samtidig har den fått unge jenter som Homa, en afghansk flyktning på Nansenskolen, til å gremme seg over klamme klapp på skulderen fra nordmenn som tror de nå vet alt, også om hennes oppvekst. Derfor er det viktig at bokhandleren kommer til landet, at han får gjort sin research, skrevet og utgitt sin bok, og polemisert mot Seierstads framstilling fra alle tilgjengelige talerstoler. Rettssalen er etter mitt skjønn den aller dårligste av dem.