Bokmålets far

I dag inviterer Oslo katedralskole til seminar om bokmålets framtid og om bokmålets far, Knud Knudsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FOR NOEN ÅR siden var dronning Sonja jubileumsgjest hos Det Norske Samlaget, og kom med en uforbeholden kjærlighetserklæring: «Jeg elsker nynorsk». Det gikk fram av sammenhengen at det særlig var nynorsk lyrikk som lå dronningens hjerte nær. Men det nærmest spontane utbruddet antydet også at det var et helt annet følelsesmessig forhold mellom henne og nynorske enn mellom henne og det dannede bytalespråk, bokmålet. I alle fall har jeg aldri hørt noen andre, kongelige eller vanlige borgere, si «Jeg elsker bokmål».

OG LIKEVEL er det altså bokmålet som etter hvert har erobret hegemoni som skriftspråk i Norge. Det er kanskje bokmålets svakhet i dag: Det er det «naturlige» valg for så vel profesjonelle språkbrukere som leilighetsbrukere. Det er mest brukt. Men der stanser kjærligheten. Og hvem er det som ivaretar bokmålet? Ikke Riksmålsforbundet, som etter språkstriden er blitt påfallende marginalisert, og ikke Noregs Mållag naturlig nok. Den mest dramatiske språkbruksendring som er skjedd i Norge i moderne tid, er sannsynligvis at Aftenposten for noen år siden endret sin rettskrivning, fra nesten konsekvent riksmål til moderat bokmål. Fortsatt er det nok noen som sier «Jeg elsker riksmål». Men kanskje er det nettopp den kjærligheten som under språkstriden og etterpå har etterlatt bokmålet i en slags bakevje: Mest brukt, men med færrest elskere?

Artikkelen fortsetter under annonsen

I DAG PRESENTERER norskfilologen Egil Børre Johnsen og Bokbyen Forlag en biografi over bokmålets far i Norge, Knud Knudsen (1812- 1895). Akkurat som med bokmålet, er også Knud Knudsen nesten glemt i den norske offentligheten. På skolen hører elevene knapt hans navn nevnt. Jeg leste om ham da jeg studerte norsk på Blindern i 1960-åra, men jeg har til gode å treffe yngre lektorer som har noe forhold til ham. Det har de derimot til Ivar Aasen. Så det er nok samme mekanisme som med dronningen og nynorsken: Mange elsker Ivar Aasen og nynorsken, ingen elsker Knud Knudsen og hans livsverk.

MEN KNUD KNUDSEN var en like stor nasjonal strateg som Ivar Aasen. Han hadde et nasjonalt lærebokprogram og et nasjonalt språkprogram. Han var opptatt av folkedannelsen, og ville bygge sitt norske målstrev på den dannede klasses «ukunstlede» dagligtale. Han førte norske ord og uttrykk inn i det som til da var dansk-norsk skriftspråk, etter ham har vi ord som «bakstreversk» og «ordskifte». Han var en stor grammatiker, og la også der norsk-dansk dagligtale til grunn, ikke gammelnorsk eller latin. Gullalderens diktere fulgte ham.

OM NOEN PASSER som ivaretaker av Knudsens arv, er det Egil Børre Johnsen. Jeg tviler på om det er noen som skriver et bedre bokmål i dag. Så om det er så som så med kjærligheten, anbefaler jeg trygt boka «Unorsk og norsk» både som norsk språkhistorie og som et språklig eksempel til etterfølgelse. Boka burde ha kommet for lenge siden, da kunne også Knudsens livsverk ha blitt mer verdsatt blant den store brukerskaren. Når det ikke skjedde, er det neppe tilfeldig: I språkstridens tid falt bokmålet mellom de høyeste stolene, og Riksmålsforeningen var knapt opptatt av noen bok om Knud Knudsen.