Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Bølgeporno uteble

Det kom en flodbølge og feide all reality-TV til side.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MEDIENES ANSVAR er stort under katastrofer. Vi skal redigere kaos etter etiske retningslinjer, samtidig som vi skal vise hva som foregår når kaos rår. Vi skal fortelle hva som skjer med menneskene, uten å bli pornografer. Det er en kjensgjerning at katastrofer ikke passer for barn. Derfor har kinofilmer aldersgrense, og TV advarer mot sterke bilder. Vi er blitt nesten enige om en rekke konvensjoner for hva slags bilder vi vil vise, og når på døgnet de ikke egner seg for visning. Vi er også, i prinsippet, enige om betydningen av å beskytte folk mot seg selv, dem som åpenbart ikke forstår rekkevidden av sin opptreden, før vi eksponerer dem i sin ytterste konsekvens på Internett, som er det mest vidtrekkende mediet og derfor den mest adekvate målestokken for offentliggjøring i vår tid. Ingen pakker fisk i gårsdagens nettavis.

MEN SÅ KOMMER en flodbølge og feier reality-TV til side. Virkeligheten overtar med et brøl og dreper for fote. Etter 2. juledag 2004 har nesten alt handlet om flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia. Dimensjonene og nærheten til turistmålene gjorde at alle ble berørt gjennom medienes enorme satsing. Men nå kommer evalueringen. Nå er det selvransakelsen og medieviternes tur. Før de siste døde er skylt i land på en eller annen strand, mens navnløse kropper ennå skyfles ned i massegraver, går både myndigheter og medier i seg selv. Mediene har framsatt krass kritikk av myndighetenes kriseberedskap og håndtering. Nå etterlyses medienes kompetanse som katastrofeformidlere. Tok vi hensyn til barna? Slapp vi til kriserammede i sjokktilstand? Flodbølgekatastrofen skal bli semester- og hovedoppgaver overalt i verden hvor det undervises i medier og kommunikasjon. Selv er jeg part i saken.

Eller er jeg? Denne katastrofen har jeg opplevd som mediebruker. Av erfaring vet jeg at voldsomme hendelser har sin egen lukt. Krigen i Bosnia luktet fett oppvaskvann med råtten kål i, altså flyktningleir. Flodbølgekatastrofen i romjula lukter ennå stearinlys og pinnekjøtt. Jeg har altså «sett» katastrofen uten å være der, samtidig som katastrofen aktiverte mine private sorger. Som om de grafiske jordskjelvringene i Indiahavet, fra sitt sentrum utenfor vestspissen av Sumatra, spredte seg til den minste bølgen til slutt også traff meg, på trygg grunn i den ytterste periferien, men i likhet med folk flest også lastet med egne kriser å bale med. Det er jo slik vi er vant til å oppleve verden utenfor, fra sofakroken. Og selv om vi har regler for hvordan mediene skal slippe oss inn i de store katastrofene, vet jeg nå at ingen må få regulere bort formidlingen av at det er det uhyrlige som pågår.

EN KJENT ADVOKAT har overlevd, skjeller ut UD på TV og er synlig ute av balanse. Det er bruken av slike enkelthistorier som vil bli vurdert. En australsk mor forteller at hun måtte ofre det eldste barnet for å redde det yngste. Samtidig står eldstegutten og lytter med store, redde øyne. Han ble reddet likevel, av en annen. Og jeg tenkte at dette skulle ingen få se, dette skulle gutten aldri få vite. Men så skjer det likevel. Det er katastrofens kjennetegn at den også ødelegger barn. Vi ser døde barn på oppsamlingsplassene for lik. Og en ung mann sitter i saklig TV-debatt og redegjør for hvordan han mistet sin gravide ektefelle i flodbølgen mens hun ropte «nå dør vi», samtidig som vi alle kan se at mannen er i sjokk. I studio prøver en av biskopkandidatene til embetet i Oslo å drive krisepsykiatri, som om samtalen foregikk på prestekontoret og ikke på direktesending. Det er med andre ord katastrofens mange aspekter som gir seg til kjenne gjennom virvaret av alle fortellingene og hjelper oss å begripe hva som skjer.

FLODBØLGEKATASTROFEN i Sørøst-Asia er ikke iscenesatt før den når oss gjennom mediene, som redigerer og velger bildene for oss.

Det er faktisk godt planlagt og gjennomtenkt hva vi får vite når ulykken først er ute og medienes mannskaper er på plass. Jeg er trygg på at evalueringer vil vise at redaksjonene har lite å beklage faglig etter denne katastrofedekningen. Dagens mediebrukere er også de mest gjennomtrente brukerne hittil.

Vi lar oss fortsatt forføre og bløffe, men vi ser og gjennomskuer også, med den etter hvert profesjonelle seers blikk. Det er når mediene drar sin vei at katastrofeofrene risikerer å måtte klare seg selv.

På den annen side er det ikke mulig å holde publikums oppmerksomhet fanget kontinuerlig på 20 verdenskriser samtidig. Ikke når TV3 lokker med sju realityserier denne sesongen og med en liksomnødstedt Jan Simonsen som mobbeoffer i «Robinson VIP». Det er dette vi kaller katastrofepornografi.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media