Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Boliger til besvær

Det er stas å komme på Stortinget, men ikke alltid like lett som nå å være boligsøkende representant

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STORTINGET planlegger å skifte ut 30-35 av sine leiligheter for stortingsrepresentanter de nærmeste åra. Begrunnelsen er ifølge Stortingets direktør, Hans Brattestå, å bringe beliggenhet og størrelse mer i samsvar med nye behov. Det er blitt flere yngre distriktsrepresentanter, og de ønsker å bo sammen med sine familier ikke bare i helgene. Det er dessuten stadig flere som ønsker å bo i gangavstand fra Løvebakken. Og forvaltningsavdelingen ønsker en mest mulig rasjonell drift av leilighetene. Av hensyn til vedlikehold, vaktmestertjenester, sikkerhet o.l., er det en fordel at representantene bor mest mulig samlet, gjerne flere i samme oppgang. Men både direktør Brattestå og lederen for Stortingets boligkomité, Signe Øye (Ap), er raske til å understreke at det på ingen måte er meningen å samle folkets kårne i gettoer, skilt fra det levende liv. Det er bare så upraktisk å ha dem spredt utover hele byen.

MED EN SLIK tilnærming er man på sett og vis i ferd med å slutte ringen tilbake til forholdene slik de var for 150 år siden. Stortingsrepresentant, seinere statsråd, Ludvig Daae, gir i sine memoarer, et innblikk i representantenes boligforhold den gang: «17. november 1862. Om Eftermiddagen en Tur ned til Ueland. Hele Stavanger Amt bor sammen hos Madame Corneliussen i Strandgaden, jeg fikk saaledes gjøre visit hos dem Alle paa en Gang».Sitatet er gjengitt i fjerde bind av «Det Norske Storting gjennom 150 år». Der har en av Brattestås forgjengere, kontorsjef Gunnar Hoff, skrevet om representantenes godtgjørelse og boligforhold, fra Riksforsamlingen på Eidsvold og fram til midten av sekstitallet. Hoffs nøkterne gjennomgang er et interessant supplement til historien om Norges vei fra å være steinrøys til å bli steinrik.

BESTEMMELSEN om at alle representanter hadde krav på å få anvist bolig når de deltok i Stortingets sesjon, ble vedtatt ved lov i 1816, men ble opphevet da representantenes godtgjørelse ble økt til tre spesidaler pr. dag i 1845. Med denne lønna måtte representantene selv sørge for alle sine utgifter til kost og losji mens de var på Stortinget, som fram til 1869 kom sammen bare hvert tredje år.

RUNDT FORRIGE århundreskifte var det lett å skaffe seg både leiligheter og værelser i Kristiania. Men etter hvert som byens befolkning økte, ble boligforholdene vanskeligere, noe også de folkevalgte fikk merke. Enda verre ble det etter første verdenskrig. I fullt alvor drøftet Stortinget om marinen kunne plassere et krigsskip i Kristiania slik at en del representanter kunne bo der. Det ble ikke noe av. I 1945 var innkvarteringsmulighetene fortvilte. Sverre Løberg forteller at da han som nyvalgt representant kom til Oslo i desember 1945, var det umulig å oppdrive et sted å bo de første dagene. Men Løberg var godt kjent på Møllergata 19 fra sin tid som politisk fange under krigen, så han gikk til politimester Welhaven og fikk disponere en enecelle et par dager.

ETTER HVERT begynte Stortinget å kjøpe boliger, som representantene fikk leie for en rimelig penge. I dag er antallet ca. 140 slike leiligheter, de fleste toroms, hvor representanter som er hjemmehørende minst 40 kilometer fra Oslo sentrum, og som har bolig på hjemstedet, får bo gratis.

OPPRINNELIG var det «Øvrigheden paa det sted hvor Storthinget holdes» som var pliktig å skaffe representantene husvære. Noen har også ment at samme øvrighet pliktet å skaffe stall til representanter som kom med hest. Det har vi ikke funnet belegg for. Men mangeårig representant fra Telemark, Ingvald Godal, som var ivrig rytter da han ble innvalgt på Stortinget i 1985, kontaktet daværende ordfører Albert Nordengen og forlangte å bli tilvist stallplass til sin hest i henhold til grunnlovens bestemmelser. Nordengen svarte muntert at det var i orden på den betingelse at Godal hentet sin rekvisisjon i Borggården, til hest. Men på Bogstad Gård, hvor Godals hest skulle bo, var ikke humoren like velutviklet. Der ble det protestert heftig mot dette forsøket fra en stortingsrepresentant på å skvise ut den aller siste rest av fordums privilegier. Da lot Godal saken falle. Seinere påberopte Godal seg samme bestemmelse da han fikk kritikk for å hensette sin hestehenger i Stortingets garasje. Men det er en annen historie...