Bølla til Blair

I et forsvar for Tony Blair, avslører hans nærmeste hvorfor det gikk galt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Noe av det første Gordon Brown lovet da han tok over som statsminister i Storbritannia var at aldri mer skulle politisk oppnevnte spesialrådgivere få så stor makt over embetsverket som under hans forgjenger, Tony Blair. Brown nevnte ingen navn, og i en regjering som gjorde spin til sitt varemerke, var det nok av kandidater som passet beskrivelsen. Men alle visste at Brown bare hadde en mann i tankene, Alastair Campbell, Blairs allestedsnærværende kommunikasjonsdirektør og New Labours yppersteprest.

Hvis man skal tro det Campbell skriver i dagbøkene sine, som ble utgitt i boka «The Blair Years» tidligere i høst, er hans kontroversielle renommé som mediemanipulator og politisk torpedo, ingen overdrivelse. Campbell snarere bekrefter de verste ryktene om sitt maktmisbruk som Tony Blairs håndlanger og nærmeste fortrolige, og det i et språk som får Carl I. Hagens «drittsekkbiografi» til å framstå som sober og selvransakende lesning. Det skyldes blant annet at den fortrolige og brutalt direkte dagbokformen i dette tilfellet ikke er et fikst litterært grep funnet på i ettertid, men bygger på direkte utdrag fra daglige notater han gjorde da det skjedde.

Campbell har fått kritikk fra egne rekker for å publisere dagbøkene nå i starten av Browns regjeringstid. Browns folk mener han serverer lissepasninger til opposisjonen med nye avsløringer om det anstrengte forholdet mellom Brown og Blair. Men Campbell er overraskende lojal mot den nye statsministeren. Hans anliggende er å sikre Blair-epokens ettermæle (og dermed sitt eget), som han mener allerede er i ferd med å revideres til uviktig og feilslått. Brown framhevet for eksempel Thatcher som et forbilde, ikke Blair, da han tok over, og sa at han var en politiker som fulgte sin overbevisning i likhet med henne. Han trengte ikke å legge til, i motsetning til Blair.

Campbell og Blair er blitt ofre for egen suksess. De var så flinke til å drive spin, til å manipulere mediene og folket, at det overskygger alt annet. I hvert fall hvis motstanderne får skrive historien.

Men selv om boken gir et fascinerende innblikk i et av vår tids mest etterapete og omstridte politiske fenomener, klarer ikke Campbell å overbevise om at den såkalte Blair-revolusjonen flyttet noen avgjørende stolper i det britiske samfunnet. Boka handler først og fremst om en regjering i konstant krig; krig innad i partiet, med fagbevegelsen, med media («å jobbe med media er som å svømme i dritt») – og ikke minst de virkelige krigene, i Kosovo, Bosnia, Afghanistan og til slutt den fatale invasjonen i Irak, som også førte til Campbells fall. Han ble beskyldt for å ha sminket våpeninspektørenes rapport, og den statsansatte forskeren som fikk skylda for å ha lekket opplysningen til pressen, David Kelly, tok sitt eget liv.

Som Blairs nærmeste, fikk Campbell også et personlig forhold til Bill Clinton og andre statsledere. Når Clinton gir en mismodig Campbell råd etter at pressen har vendt seg mot Blair, minner Clinton om hvorfor de er der; for å gjøre folks liv bedre, ikke bare for å selge et budskap om reform:

– Den «tredje vei» er vel og bra, men den må inneholde noen radikale verdier. Du må ha noen gode gammeldagse venstresidesaker. Det handler om verdier, ikke reform.

Bill Clinton snakket om overbevisning. Den hadde de mistet fire år før Tony Blair gikk av.