Bolle- tjuven

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En mann gikk av et tog på Sentralstasjonen i Oslo. På veien mot utgangen kjøpte han en rosinbolle. Over ham, bygninger og jernbanespor, sirklet det ei måke. Den var diger.

Mannen kom ut av bygningen. Han løftet bollen til munnen for å ta en bit av den. Det var hundrevis av mennesker rundt ham. Noen var, som ham, på vei fra togene. Andre var på vei inn. Så dykket måka plutselig mot jorda. Den ålte seg gjennom flokken av andre måker i det den stupte nedover.

Mannen hadde fortsatt bollen i munnen og hånda på den. Måka kilte seg inn mellom munn og hånd og delte bollen i to. Den svingte seg oppover mot himmelen igjen med sin bit av bollen i nebbet.

Måker er meget gode flygere, sier ekspertene, og de største av dem kan veie opptil to kilo. Og når et par kilo kommer deisende ned fra himmelen i stor fart, er det mye kraft i dem. Måkas venstre vinge traff mannen både i ryggen og i bakhodet.

– Jøss, sa folk utenfor Sentralstasjonen den dagen. Og de stoppet og så på hverandre.

– Så dere måka? Så dere hva den gjorde? Skjønte mannen hva som skjedde?

Det siste spørsmålet fikk de aldri svar på. Mannen vaklet noen ustødige skritt forover da måka traff ham.

Men han holdt fast i restene av bollen, puttet dem i munnen da han gikk videre. Han så ikke etter måka. –  Jøss, sa folk til hverandre for andre gang.– Han fikk en diger måke i hodet og merket det ikke! Så hastet de videre.

Det er bare mennesker som har evnen til selverkjennelse, heter det.

Og som har fantasi. Er det? Kanskje satte den digre måka seg på toppen av operabygningen den dagen, hyttet med vingespissen sin ut over himmel, sjø og åser og sa:

– Hei, alle dere ørner der ute. Vis meg den blant dere som gjør meg det kunststykket etter. Ut av ei hånd! Ut av en munn!