Bombene i Bagdad

Er det Saddam som står bak? Eller bin Laden? PENTAGON gjetter i hytt og vær.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOMBENE I BAGDAD

fyller meg med en uro jeg nesten ikke kan forklare.

At folk dør og mennesker skriker mens røykskyene står til værs i de nå nesten daglige angrep, er for så vidt en erfaring vi gjenkjenner fra andre tider, andre steder.

At amerikanere rammes og virrer omkring mellom ruinene, er også en kjensgjerning som er til å bære; mange følger til og med disse bildene med en særlig skadefryd. At FN og Røde Kors er blant målene, øker imidlertid utryggheten og gjør følelsen av meningsløshet nærmest allmenn.

Men det virkelig urovekkende, det som gir nyhetsbildet et så egenartet følel sesmessig innhold, er at ingen kan forklare hvor disse angrepene kommer fra.

SELVMORDSBOMBERE ER BLITT

en del av vår nyhetserfaring i løpet av 1990-åra. Hvordan mennesker bruker seg selv som levende våpen, og hvorfor de utsletter sin person for å ramme andre, er blitt forklart oss av mange eksperter og kommentatorer fra den palestinsk-israelske borgerkrigen.

Vi vet nå at dette er en avart av islamsk ekstremisme, akkurat som de japanske selvmordsbomberne under 2. verdenskrig representerte en avart av zenbuddhismen. Blandingen religion-nasjonalisme-desperasjon kan altså levere et så fryktelig produkt som dette, i Bagdad i form av lastebiler fylt med eksplosiver som kjøres rett inn i politistasjoner og hoteller, og der sjåføren er den første som dør.

MEN SELVMORDERE KOMMER

ikke av seg selv. De opptrer ikke spontant. Etter alt vi vet og er blitt forklart, ligger det et målrettet og vel organisert arbeid bak hvert eneste tilfelle av bruk av levende bomber. Hvordan disse jihad-organisasjonene opererer, er blitt fortalt i verdenspressen flere ganger i de siste åra.

Palestinske selvmordsbombere rekrutteres omhyggelig blant ungdom med den rette affinitet til komplekset religion-nasjonalisme-desperasjon.

De fleste går til gjerningen som høyt reflekterte idealister, i en rolle som er framelsket av de organisasjonene som arbeider aktivt for å plukke dem ut, rekruttere dem og utdanne dem til fullverdige kandidater.

For hver som blir fanget inn, droppes flerfoldige andre, for mange faller fra under den til dels meget omstendelige prosessen av religiøs indoktrinering og praktisk dødsforberedelse som skal til.

De som fullfører, står altså hver især som sluttprodukt av en stor organisasjonsmessig innsats, manifestert i nettverk som også står klar til å distribuere pengehjelp og omsorg til familien etterpå.

Ja, det er ikke for mye sagt at bak hver eneste selvmordsbomber står et hundretall, kanskje ett tusen, bakkemannskaper, fordelt mellom spesialiserte funksjoner innen stab, linje, logistikk og finans.

SLIK MÅ DET VÆRE

i Irak også. Bak hver lastebil som dundrer inn mot politistasjonenes garasjer og blåser seg selv til himmels, står en organisasjon. Organisasjonen må disponere omfattende ressurser, derunder menneskers idealitet i en forstand som langt overgår vårt bilde av Baath-partiets terroriserende kadrer.

Her er nettverk på ferde som i sin essens må likne på dem Hellig Krig og de andre aktørene blant palestinerne disponerer. Og da kan vi a priori slå fast at rett under koalisjonens føtter og like under det irakiske regjeringsrådet opererer en særdeles omfattende undergrunnsstruktur.

Ledes den av Saddam selv? Av Osama bin Laden?

Opererer dens soldater fra Iran, Afghanistan, Syria? Inngår de i en motstandsbevegelse som en dag vil stå fram i uniform, væpnet med hele det så mystisk forsvunne irakiske militærapparatets ressurser?

AMERIKANERNE ANER

ikke. Pentagon gjetter i hytt og vær på femti prosent baathister, 50 prosent immigrerte jihadister, tall som mer enn noe viser at kunnskapen i realiteten er null.

DET ER DETTE

som gir situasjonen dens uhygge. Ikke å vite er å ikke forstå. Ikke å forstå er det samme som å agere i blinde. At gjenreisningen av Irak er proklamert enda mens undergrunnen vibrerer av hemmelig aktivitet, gjør situasjonen - det moralske, politiske og militære kompleks vi i dag forstår som «Irak» - uforutsett i ekstrem grad.

Ikke til å undres over at hver enkelt av oss må motta nyheten om enda flere bomber i Bagdad med en særlig uro.