Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Bomber i Belgia

- Dette er siste skritt før skilsmisse. Fransk-språklige aviser i Belgia raste i forrige uke da parlamentet i den nederlandsktalende delen av landet, Flandern, vedtok å gå inn for en så stor grad av selvstendighet at staten Belgia i framtida bare blir et tomt skall.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nasjonalstaten er under sterkt press i Europa. Den militære trusselen som forsvant med den kalde krigens slutt gjør at velgernes fokus i stadig større grad retter seg mot det lokale. Derfor er et nytt Europa-kart, der det er regionene som dominerer, i ferd med å tegnes. Det er nye økonomiske bånd som er grunnlaget for framveksten av regionalismen i Europa. I Flandern, som har opplevd en eventyrlig økonomisk vekst og teknologisk utvikling på 90-tallet, er man mer interessert i å samarbeide økonomisk med Nederland og Frankrike enn med sine fattige fransktalende fettere i Wallonia i det sørlige Belgia. I Nord-Italia identifiserer man seg mye mer med det rike Sveits enn det fattige Sør-Italia. Og det er Milano, og ikke Roma, som er Italias finanssentrum. I det velstående Katalonia, med Barcelona som hovedstad, ser man mot nord for å finne økonomiske samarbeidspartnere, og ikke mot den mindre utviklede resten av Spania.

  • I Europa er eksemplene mange, men melodien den samme. I de offentlige budsjettene i EU-land blir stadig mer av pengene dirigert til det lokale nivå. Det regionale tar over som styringsenhet i stadig større grad, ganske enkelt fordi det ofte er mer hensiktsmessig enn det nasjonale. I det delte Belgia har regionene Flandern og Wallonia allerede ansvar for utdannelse og kultur, noe som ikke er unaturlig, siden det dreier seg om en nederlandsktalende og en fransktalende del av landet. Men i tillegg har regionene ansvar for økonomisk politikk og industri, miljøvern og planlegging.
  • Det nye som ble vedtatt i det flamske delstatsparlamentet i forrige uke er at regionene også skal ta over ansvaret for inntektsskatt, helse, trygd, arbeidsmarkedspolitikk, utenlandshandel, samferdsel og landbruk. Hvis Flandern trumfer dette gjennom overfor resten av Belgia, så blir det bare forsvarspolitikk - i et land uten noen militær trussel - og utenrikspolitikk - som likevel skal ledes av EU - som blir igjen av det som en gang var Belgia.
  • Når man i tillegg vet at utenrikspolitikkens tradisjonelle prestisje er i ferd med å miste mye av sin glans, blir det ikke mye igjen til framtidige regjeringspolitikere i Brussel - en annen by i Belgia. Utenrikspolitikk etter den kalde krigens tid dreier seg ikke lenger så mye om å forsvare land og folk i bokstavelig forstand, selv om det fortsatt dreier seg om å forsvare nasjonale interesser i dragkamp om handelsrettigheter og markeder. Utenrikspolitikk dreier seg stadig mer om å bekjempe «indre fiender» som internasjonal kriminalitet, narkotrafikk, menneskehandel og ulovlig innvandring.
  • Og er ikke dette oppgaver som regionene strengt tatt er bedre egnet til å ta seg av enn nasjonalstaten? Ansvaret for grensevernet, og mye av kriminalitetsbekjempelsen i EU, er jo allerede i ferd med å bli overført fra nasjonalstaten til EUs organer. Den egentlige utenrikspolitikkens viktigste oppgaver kan bli å slokke branner utenfor det trygge EUs grenser, som i Bosnia og Kosovo. Og i kampen om hvordan EUs ressurser skal fordeles, markerer de sterke regionene seg allerede som vel så effektive lobbyister i Brussel som nasjonalstaten.
  • Gent var på 1200-tallet trolig Europas største by. Havnebyen ved Nordsjøen var den ledende i veving, nesten-industrien som eksisterte før de store maskinene ble oppfunnet. I Flandern var det flere yrende handelsbyer. Nå er Flandern blant de ledende distrikter i høyteknologisk industriproduksjon. «En fantastisk historie, og en strålenfe framtid,» sier turistbrosjyrene. Så se opp for byer i Belgia. De kan igjen bli ledende i Europa. Ikke bare industrielt, men også ideologisk.