Bomber og bukser

NEW YORK (Dagbladet): For en forandring på tre dager: Den angrende, men sinte tragikomikeren fra mandag brøt inn i torsdagens situasjonskomedier i de amerikanske stuer i rollen som supermaktens handlekraftige øverstkommanderende og erklærte krig mot all verdens terrorister. Særlig Osama bin Laden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Denne turbankledde eksilsaudieren i de afghanske fjellene som bare de godt orienterte hadde hørt om, ble hevet opp til USAs fiende nummer én. Der etterfølger han Moammar Kadhaffi, som også overlevde et amerikansk bombeangrep.

Fredag gikk det ut alminnelig advarsel til alle amerikanere i utlandet om å holde seg unna folkemengder og andre situasjoner der det kan piskes opp USA-hat. Følelsen av fare og ukjente trusler bredte seg i landet, og 80 prosent av de meningsmålte og nesten alle Clintons hjemlige kritikere, stilte seg bak felttoget mot terroristene. Nesten ingen stilte spørsmål ved om bomber fra himmelen er et folkerettslig beskyttet svar på bilbomber.

  • Det hadde vært greiere for Bill Clinton dersom ikke Robert de Niro og Dustin Hoffman hadde spilt ut et liknende scenario i Barry Levinson-filmen «Wag the Dog» her i vinter. Der brukes nøkkelreplikken «Vi trenger en krig» til å avlede velgernes oppmerksomhet fra «avsløringen» i The Washington Post av at presidenten er tatt in flagranti med ei speiderjente i et rom bak Det ovale kontor. Forsvarsminister William Cohen unnlot å svare på spørsmålet om han hadde sett filmen, og garanterte i stedet med hele sin republikanske integritet at ingen andre hensyn enn landets nasjonale interesser hadde spilt en rolle da presidentens ordre om å sende rundt 50 krysserraketter i hodet på et mulig toppmøte av terroristledere i Afghanistan.
  • Det er faktisk all grunn til å tro ham. Kanskje beviser det at Bill Clinton fra den dysfunksjonelle familien i Arkansas, likevel er født under en heldig stjerne. På mandag kalte den konservative senator Orrin Hatch ham en «drittsekk». På torsdag sa Hatch uoppfordret at han ville «applaudere og takke presidenten fordi han» bombet Osama bin Ladens leirer.
  • Bill Clinton har erklært krig mot terror og terrorister. Det er ingen enkel krig å utkjempe, selv om det umiddelbart synes som om han har fått en krise å arbeide med der han har folket i ryggen. Det kan gi ham større uttelling enn kriser som har oppstått når tidligere presidenter har hatt trøbbel på hjemmebane. Midt under Watergate satte Richard Nixon USAs atomvåpen i krigsberedskap og brakte verden til randen av atomkrig. Det skremte folk. Ronald Reagan hadde trøbbel med Iran- Contras-skandalen da han invaderte vesle Grenada med en overveldende styrke og en høyst uklar begrunnelse.
  • Men verken Watergate eller Iran-Contras forsvant. Og så lenge Osama bin Laden ikke bomber kontorene hans, vil spesialetterforsker Kenneth Starr fortsette å skrive på sin rapport til Kongressen. Monica Lewinsky var toppsaken i nyhetene da hun gikk inn i rettslokalet til storjuryen, men kom langt ned i sendingene da hun kom ut derfra fem timer seinere. Starr vil sørge for at hun kommer igjen. Osama bin Laden kan likevel i mellomtida ha sikret presidenten enda flere poeng i meningsmålingene til å kjøle ned Kongressens lyst til å stille ham for riksrett for å gjøre om på to valg.
  • Den sammenkoplingen av krigen mot terroristene og sexlivet med Monica som nå gjøres i kommentarer over hele verden, er et klart signal om at det sitter en svekket president i Det hvite hus. Han ville store ting da han kom dit for seks år siden, og la ikke skjul på at han siktet mot en plass på lista over Amerikas store presidenter. Det eneste sikre i dag er at han for all tid vil bli husket som presidenten som offentlig måtte innrømme at han hadde løyet for nasjonen og sin familie om sine sidesprang. Men Bill Clinton er innstilt på å styre, og folket vil ikke at han skal gå av, selv om han ikke lenger er velkommen til å holde avslutningstalen på en ungdomsskole.