Bomber og folk i gatene

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

President George Bush likte ikke å reise utenlands før han ble president. Det er grunn til å tro at han heller ikke liker spesielt godt å reise utenfor USA etter at han flyttet inn i Det hvite hus. Mens irene kalte opp en pub etter Ronald Reagan og gjorde ham til æresborger i forfedrenes landsby, og hundre tusen jublende tok imot Bill Clinton, demonstrerte minst ti tusen mot Bush og USAs politikk i Irak da presidenten kom til EU- USA-toppmøtet i helga.

Neste stopp var Istanbul, der NATO holder sitt toppmøte i morgen og tirsdag. Før helga drepte en kvinnelig selvmordsbomber fire mennesker utenfor Hilton-hotellet, der den amerikanske presidenten bor bak militære barrikader og vakthold.

Det blir ingen kraftig konfrontasjon inne ved NATOs rådsbord, men selv om EU-landene og USA har begynt å bygge bruer etter striden om Irak, er det ikke etablert en enighet som kan gi grunnlag for felles politikk. Bush har i hele vår arbeidet for et omfattende engasjement i det han kaller «det utvidete Midtøsten». Han får bare symbolsk respons under serien av toppmøter mellom USA og EU, og nå altså i NATO. I stedet for kampstyrker, som USA ønsket, forplikter NATO seg trolig bare til å bidra til opptrening av irakiske styrker og politi.

NATO har tatt over sikkerhetsforpliktelsene i Afghanistan, men har foreløpig ikke mønstret mer enn 6500 soldater. Det er utilstrekkelig til å kontrollere landet og støtte president Hamid Karzai utenfor Kabul. Der regjerer krigsherrene som USA bevæpnet under krigen mot Taliban. Krigsherrene handler med våpen og narkotika og driver med utpressing og annen lovløshet. USA har flyttet sine styrker til Irak, og NATO har foreløpig vært ute av stand til å opprette ro, orden og noe som likner et sivilt, demokratisk styre i Afghanistan.

NATO fungerer ikke godt som USAs militære verktøykasse. Under overflaten og bak de formelle smil og runde uttalelser om felles syn og felles handling, befinner NATO seg i en alvorlig, ulmende krise. Den vil bli tilsynelatende løst på kort sikt, men det er all grunn til nå å ta høyde for at NATO gradvis kan forsvinne i løpet av en periode på ti til femten år.