Bommer ikke

En skal ha en svært dårlig dag og være ganske surmaget for å ikke la seg sjarmere av «Ole Aleksander Filibom-bom-bom», julas filmtilbud til de minste.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Femtitallet i Norge var preget av klokkertro på framtida, ei uskyldens tid da Oslo fremdeles var en småby med nærbutikker på hvert hjørne. Pappaene tok på hatt og frakk og gikk på jobb, mammaene tok på forkle og fant fram vaskebøtta. Landsfaderen het ikke Haakon 7, men Einar G.

I denne sosialdemokratiske idyllen ble Ole Aleksander skapt. Og der er han blitt værende - takket være Anne-Cath. Vestly.

Jeg tenker med gru på hvordan dette kunne blitt hvis filmskaperne hadde gjort som først planlagt og lagt den søte historien til dagens alt annet enn idylliske Oslo-virkelighet.

Tro mot bøkene

Filmen om Ole Aleksander er tro mot Vestly, det betyr at filmskaperne har klart å ivareta stemningen fra både bøkene og radioen. Men i motsetning til den gangen, da deler av publikum steilet over Vestlys sensasjonelle avsløringer om at barna ikke kommer med storken, finnes her ingen kontroverser i dag. Det er svært koselig og trygt alt sammen.

Dette er solid håndverk i alle ledd. Viktigst er selvfølgelig regissør Nørholm og manusforfatter Gudny Hagens evne til å gjenskape det Vestlyske univers på film. I motsetning til andre NRK-prosjekter, som er laget som kinofilm og TV-serie, makter de også å binde sammen den episodiske handlingen til et brukbart hele.

Overbevisende

Etter mange år i NRK, hvor Nørholm blant annet var med på å starte «Midt i Smørøyet», har hun utviklet et åpenbart talent for å arbeide med barn. Jakob Kirsebom Lanto i tittelrollen, og Stephan Rasmussen Lyngved og Pernille Iversen som henholdsvis Mons og Ida, både overbeviser og sjarmerer. De voksne får ikke mye rom å spille i, men siden dette først og fremst er for og om barn, gjør det ikke så mye.

For dem som har levd en stund er det kanskje det nostalgiske som er morsomst. Tidskoloritten er overbevisende, kostymer, sminke og hår, kulisser, rekvisitter - alt er med på å skape et troverdig hele. Hvis en skal være pirkete, tror jeg ikke det var like lurt å øse på så mye av Christian Eggens musikk.

Valgerd-nostalgi

Men alt dette blir til sjuende og sist underordnet. Det viktigste er hvordan kjernepublikummet tar filmen. Jeg er overbevist om at barn vil la seg rive med av historien, på samme måte som deres foreldre og besteforeldre før dem. Noen vil kanskje innvende at dette er reaksjonær nostalgi som går rett hjem hos Valgerd og hennes disipler.

Kanskje et poeng, men la nå ikke det hindre deg og dine fra å ha en hyggestund på kino.