Bonden fra Heim

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ett av de fineste eventyrene i moderne litteratur er J.R.R. Tolkiens beretning om Middle Earth, eventyret som er konsentrert i triologien om Ringenes herre, men hvor bruddstykkene også finnes i Silmarillon (1977) og Hobbiten; (1937). Tolkien har i disse bøkene kombinert sin kunnskap om gammel anglosaksisk tradisjon (han var professor i dette emnet ved Oxford) og medrivende fortellerglede. Slik har han maktet å mane fram en detaljert og nesten fullkommen fantasiverden med en historie og en skjebne skildret med innlevelse og en slik førstehåndskunnskap som man bare kan få til sin egen tankeverden. Etter min mening er kanskje den mest sjarmerende av bøkene den ungdomsromanen som danner prologen - Hobbiten beretningen om den underfundinge hobbiten Bilbos reise «dit og tilbake igjen, og hans kamp med blant andre den skremmende dragen Smaug.

Så selv om Tolkiens navn er uløselig knyttet til det litterære mirakel som Middle Earth nå engang er, så har han tidlig benyttet barne- eller ungdomsboka for å gi utløp for sine tankefulle og på overflaten så enkle eventyr. Beretningen om Eigil Bonde fra heim er fra 1949, en av de fortellingene som fyller gapet mellom Hobbiten og fortsettelsen i triologien om Ringenes herre (1954-55).

Eigil Bonde hører ikke hjemme i Middle Earths eventyrverden. Han tilhører tvert imot engelsk fortid - dette presiserer Tolkien i innledningen til boka. Og ingen kan egentlig ta feil av landsbyen der Eigil bor - den er så engelsk at man kan ha den mistenkt for å slumre mellom gresskledde bakker den dag i dag. Men til tross for det har nok Eigil mye til felles med de makelig anlagte hobbiterne - glad i mat og hjem og fred og ro. Det er nærmeste en tilfeldighet som gjør ham til helt da han jaget en kjempe med vondt i sinne (det hele beror egentlig på en misforståelse fra kjempenes side, de som - lik kjemper flest - er nokså enfoldig). Og slik går det til at Eigil blir pekt ut til å redde riket fra den skrekkelige dragen med det fryktingydende navnet Chrysophylax.

Som alltid er Tolkiens eventyr uten moralisering eller belæring. Det har alt det et ekte eventyr bør ha: konger og bønder og kjemper og riddere og drager og skjulte skatter - og en lykkelig slutt. De dramatiske hendelsene munner ut i grunnleggelsen av eg kongerike - som selv om det bærer det beskjedne navnet «Lilleriket», må anses å være vel så bra som et halvt rike.

På de få sidene makter Tolkien å gi eventyrets mennesker (og andre vesener) liv og dybde. Gjennom den humørfylte handlingen formidler han til leseren en del av sin egen betydelige menneskeinnsikt - ja, kanskje man burde våge å bruke ordet «visdom»?

Tolkien er en forfatter som skriver vel så mye mellom linjene og med velberegnete utelatelser som ved ord. Det å oversette ham er derfor en utfordrende oppgave - en oppgave som Torstein Bugge Høverstad har løst på en måte som bevarer originalens karakter, og gjør at også den norske utgaven vil ha en dobbelt bunn - et rikt og humørfylt eventyr for barn som voksne, men som en ekstra bonus for de voksne: en elegant parodi på et historisk essay.