Bønder brenner bål

Som en kong Sverre i tross mot paven tente Lars Sponheim opp en varde på Voss i protest mot Verdens Handelsorganisasjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ER DU for eller imot gul og blå støtte? Visste du at EU har foreslått å redusere den gule støtta med 55 prosent? Og at det er moderat i forhold til forslagene fra Cairns-landene? Visste du at Cairns-landene er de store matvareeksportørene USA, Canada, Australia, New Zealand og Argentina? Eller at Norge prøver å stå imot dem sammen med EU, Japan og Sveits? Nei vel.

Det handler om de pågående forhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon, og det griper like direkte inn på kjøkkenet i den rødmalte stua oppi lia som om det var namsmann og politi med utkastelsesbegjæring som sto i tunet. Forleden trodde jeg øynene skulle trille ut av hodet da jeg så den skjeggete landbruksminister Lars Sponheim på grunn av dette delta i bokbrenning på Voss i solidaritet med sine bondefrender i Hordaland. I en tradisjon som går tilbake til vikingtida, fyrte regjeringsmedlemmet opp en varde som varsler at fienden kommer, med sekretariatsforslaget fra Verdens Handelsorganisasjon, der Norge er fullt medlem sammen med 143 andre land. Uten omsvøp sa Sponheim at forslaget fra WTOs Stuart Harbinson, som han symbolsk hadde brent på bålet lik en kong Sverre som trosser pavens bulle, ville rasere norsk landbruk og norske bygder. Sponheim forsikrer riktignok at slik vil det ikke gå, men at å forhindre det vil kreve all hans kraft framover.

I BONDEBLADET skriver generalsekretær Hans Milli i Norges Bondelag at kontakten med myndighetene i kampen for å holde lys i vinduene i norske bygder, nå er god. Så det har Sponheim klart. Det er et lurt grep av regjeringssjef Kjell Magne Bondevik å la Sponheim fronte denne kampen som formelt hører inn under utenriksminister Jan Petersen og hans diplomater i Utenriksdepartementet. Det ville ikke vært tilstrekkelig for juristen Petersen å skifte Kolbotn ut med Kølabånn. I flammeskjæret på Voss ville hans protest hatt mindre kraft enn bonden Sponheim, som selv driver et bruk det ikke er plass til innenfor det regelverk som nå ligger på bordet i Genève.

Hvem som helst kan gå seg vill i ekspertenes fagframstilling om forslagene i blå og gul boks, tollsatser på opp mot 400 prosent som skal ned til maks 25 prosent. Og i påstandene om at matvareprisene vil synke med 35 prosent, mens en bonde må betale 25000 kroner av egen lomme for å produsere maten på en norsk gård dersom WTO-administrasjonens forslag skulle bli vedtatt. Noe det altså neppe vil bli.

SÅ DUKKER det opp en professor herfra eller derfra og sier at det er de norske landbruksorganisasjonene som ikke har forberedt seg på den nye tida, og at landbruksministrene etter Gunhild Øyangen lot være å følge opp den omleggingen hun startet. Mens Dagens Næringsliv jubler over at den norske landbruksstøtten på atten milliarder vil bli redusert til en snau milliard. In your dreams, som det heter på et språk de forstår i den lakserøde.

Bondehøvding Bjarne A. Undheim rykker ut med sin alarmistversjon på bløtt jærmål, og tegner et bilde av Norge der bølgende åkrer blir juletreskog og vestlandsjorder gror ned av bjørk slik de var før vikingene innledet fire hundre år med jordrydding fram til svartedauden satte landet flere hundre år tilbake. Nå er det frihandelspesten som truer.

ET FORSLAG som Kåre Willoch, av alle, argumenterer kraftig for, ville endre på alt dette. Willoch er opprørt over at prinsippet om at forurenseren skal betale avgift for forurensingen han forårsaker, ikke innføres i transportsektoren. Med et slikt pålegg ville det ikke være lønnsomt å frakte fisk fra Lofoten til Kina for å bearbeide den der og sende det ferdige produkt tilbake til markedet i EU. Langtransport subsidieres, for uten billig transport blir ikke mat produsert på den ene siden av jorda billig på den andre. Det er eksportørene som vil ha det slik. Det er ingen stor nyhet at det ikke er internasjonal solidaritet som dominerer styringen av verden. Det er makta som rår.

Men tilbake til Lars Sponheim. Bøndene støtter ham nå. Norge har lagt inn et forslag til WTO som bøndene stiller seg bak, selv om også dette forslaget om bare ti prosent reduksjon i tollsatsene på importvarer vil kreve store omstillinger i bygdene. Og EU er Norges beste allierte. Et resultat i nærheten av EUs opplegg vil være til å leve med, blir det sagt.

I DEBATTEN om denne utviklingen dukker det opp en slags samfunnsingeniører som foreslår vidtgående eksperimenter uten hensyn til at det er mennesker som får snudd sin tilværelse på hodet av dem. Den gamle Venstre-høvdingen Helge Seip rekrutterte horder av EU-motstandere da han i debatten foran folkeavstemningen i 1972 utbasunerte noe slikt som at «et folk som lever er et folk på vandring». Hans arvtaker i dag er arbeidsminister Victor Norman, som også debatterer ut fra den feilaktige forestilling at nordmenn er klare til å rykke seg selv opp med røttene og flytte dit markedets usynlige hånd utplasserer arbeidsplasser.

Den hånda som nå vil feie over bygdene i Norge, er ikke usynlig. Det gjenstår å se om den trekker seg tilbake av å bli brent på bål.