Bønder og penger

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fra sitt jorde i Vestfossen utenfor Drammen proklamerer Senterpartiets finanspolitiske talsmann Per Olaf Lundteigen at norske bønder må få kompensasjon over statsbudsjettet krone mot krone for alle tap landbruksnæringen blir påført som et resultat av en framtidige WTO-avtale. Han viser til formuleringene i Soria Moria-dokumentet og regjeringserklæringen og mener at dette prinsippet er slått fast der.

Det er ikke vi så sikre på, verken at formuleringene må leses slik den tidligere formannen i Norges bonde- og småbrukerlag gjør det, eller at det er lurt. Vi er ikke en gang sikre på at det er en farbar vei innenfor de rammene som er fastlagt i de konvensjoner og avtaler som Norge er bundet av. Lundteigens noe bombastiske utspill er lite fleksibelt og temmelig statisk.

Det er ikke mulig i 2005 å fryse situasjonen i dagens norske landbruk og si at slik skal det være for all framtid. Verken landbruket eller bygdene er tjent med det. Vi finner det langt mer fruktbart å ta utgangspunkt i Soria Moria erklæringen om å ta hele landet i bruk. Da handler det om vilje, oppfinnsomhet og såkornskapital. Norske bønder må være forberedt på omstilling. Vår forventning er at det med en ny regjering vil være en reell omstilling og ikke et synonym for nedlegging.

Lundteigen står på tryggere grunn når han minner om at dette også handler om matsikkerhet. Ikke noe land kan ta risikoen på å gjøre seg avgjørende avhengig av matproduksjon utenfor eget territorium. Dette er også et relevant argument i forhandlingene som ikke kan gi til resultat at det blir umulig å drive nødvendig, egen matproduksjon med tilstrekkelig lønnsomhet.

SVs nyvalgte parlamentariske leder Inge Ryan uttaler seg atskillig mer pragmatisk og løsningsorientert om å sikre fortsatt matproduksjon i landet. I hans verktøykasse finnes det åpenbart andre redskaper enn direkte overføringer. Det er i grunnen innlysende at ingen norsk regjering kan forhandle bort den sikkerheten som ligger i en høy grad av selvforsyning av mat til befolkningen.