Bondevik bit for bit

Jo svakere regjeringssjefen blir i kollegiet, jo friere opptrer de handlekraftige statsrådene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ARBEIDERPARTIETS forrige undervisningsminister, Trond Giske, sier at han når som helst kunne ha byttet taler med sin forgjenger, Kristelig Folkepartis Jon Lilletun, undervisningsministeren i Bondeviks første regjering. Men ingen av de to kunne ha byttet taler med høyrestatsråd Kristin Clemet i Bondevik II. Utspillet er et politisk frieri, men inneholder også realiteter. Partiene i regjeringen sklir fra hverandre.

Irak-krisen har avdekket at statsministeren og utenriksministeren har overraskende dårlig kontakt. Kjell Magne Bondevik og Jan Petersen som tidligere drev sin egen Kolbotn-kanal, har ikke klart å samordne regjeringens presentasjon av Irak-politikken. Jo hardere press fra kirkeledere og aktivister, jo mer har statsministeren stilt seg foran utenriksministeren. Bondevik har beveget seg fra den ene uklare formuleringen til den neste, inntil han toppet det hele med et klosset forsøk på å kuppe antikrigsdemonstrasjonen i Skien. Og hva tenkte statsministeren da han forurettet stilte til TV-debatt om Petter Nomes insektbilder?

I DENNE situasjonen har Høyre-leder Jan Petersen valgt å ligge lavt, blant annet for å unngå lekkasjer om uenighet i regjeringen. Petersen har ikke glemt «Eg likar ikkje bomber»-uttalelsen til Kristelig Folkeparti-leder Valgerd Svarstad Haugland fra 1999, like før amerikanske fly på NATO-oppdrag med uklart FN-mandat bombet mål i Kosovo og Serbia i 78 dager. Bondevik har hatt behov for å berolige sitt eget parti. Men episodene avslører at Bondevik og Petersen i dag ikke har et nært og fungerende politisk samarbeidsforhold som kan forebygge gryende politiske problemer.

DET VIRKER som om Kjell Magne Bondevik savner samholdet og kollegialiteten fra sin første regjering der han var den anerkjente og respekterte lederen med kraftfull støtte fra visestatsminister Anne Enger Lahnstein. Jan Petersen skulle fylle denne funksjonen, men slik er det ikke blitt i Bondevik II. Den politiske kjemien stemmer ikke, og det gjør statsministerens jobb vanskeligere.

Det synes som om Bondevik og Petersen hver for seg i det siste har samarbeidet bedre med Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland enn de har gjort med hverandre. De klareste signalene i Irak-krisen med støtte til Utenriksdepartementets linje er kommet fra Jagland og Stortingets utenrikskomité.

BONDEVIKS AKTIVITET i Irak-spørsmålet styrker ikke hans autoritet som regjeringssjef. Da Petersen la Irak-politikken fram for Stortinget, var avviket til statsministerens glideflukt ubehagelig tydelig.

Jo svakere regjeringssjefen blir i kollegiet, jo friere opptrer de handlekraftige statsrådene. Mandag opptrådte Høyres kommunalminister Erna Solberg igjen som Jern-Erna da hun kontant avviste alle bønner om tiltak for å lette situasjonen for de seksti prosentene av kommunene som ikke har penger til å løse alle pålagte oppgaver. Til tross for at det nå handler om reduksjoner i skolehverdagen og helseomsorgen, la Solberg hele skylda og ansvaret på kommunene selv. «La oss heller snu på tallene og se på de fire av ti kommunene som har gjort jobben sin,» sa hun uten empati med verken skoleelever eller mennesker som vil få mindre pleie og omsorg enn de har krav på. Både i innhold og stil står Jern-Erna fjernt fra Kristelig Folkeparti og understreker inntrykket av at i Bondevik II føres det Høyre-politikk i departementene der det sitter Høyre-statsråder. Om det føres KrF-politikk i departementene der det sitter KrF-statsråder, er faktisk vanskelig å få øye på.

DEN IDEOLOGISTYRTE arbeidsminister Victor Normanns håndtering av arbeidsledigheten skaper også avstand til store deler av Kristelig Folkeparti. Normanns kommentarer om alle de ledige jobbene folk bare kan flytte til, oppleves som kalde og ufølsomme. Verken KrF-ere eller andre folk i Norge er som amerikanere som arrangerer garasjesalg på de eiendelene de ikke vil frakte på, pakker resten i en leietilhenger som de kan avlevere dit de kommer, og legger i vei.

I Norge har folk røtter. Og KrF-ernes røtter er av de dypeste.