Bondevik i tusen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Torsdag markerte statsminister Kjell Magne Bondevik at hans andre regjering hadde regjert i tusen dager til ende. Det er en bragd. Ingen, og aller minst denne avis, skal redusere Bondeviks personlige suksess. Han har lyktes med sitt prosjekt som var å bli statsminister, til tross for tilbakegang i valget og nederlag for det regjeringsalternativet han møtte velgerne med i 2001. I stedet for å lede en sentrumsregjering lot han Carl I. Hagen plassere seg som leder for en regjering dominert av Høyre. Forestillingen om et regjerende sentrum som Bondevik holder fram i intervjuer og taler, er en illusjon. Men Bondevik selv har nå vært statsminister i fem år i to regjeringer. Der ligger hans personlige suksess. KrFs slagord i valgkampen i 2001 var «Stem på en statsminister» og det skulle forstås bokstavelig.

Politisk har Bondeviks siste tusen dager vært en fiasko. Hans egne velgere evaluerte regjeringssamarbeidet ved å tilføye Kristelig Folkeparti et knusende nederlag ved kommunevalget i fjor. Det felte partileder Valgerd Svarstad Haugland. Selv etter et lederskifte til Dagfinn Høybråten forblir partiet i sumpen rundt 5- 6 prosent. Det er god grunn til å tro at dette er en reaksjon på partiets høyredreining i regjeringssamarbeidet med Høyre. Det er en politisk retning som ikke begeistrer velgere som flokket seg om KrF da partiet samarbeidet nært med Senterpartiet. I dag er Bondeviks forkle og livbøye det lille Venstre som under Lars Sponheim er et Høyre-light-parti.

Bondeviks andre regjering får gjort svært lite av det KrFs velgere venter av partiet. Milliarder i skattelettelser er ikke KrF-politikk, uansett hvor hardt Bondevik forsvarer dem. Kristelig Folkepartis velgere ser det samme som alle oss andre, at det er Høyre som er mest fornøyd og som får mest ut av regjeringssamarbeidet.

Kjell Magne Bondevik stiller ikke til valg til Stortinget neste høst, men ber om nytt mandat for den regjeringen han leder. Det er ganske halvhjertet. Det er også høyst uvanlig. Statsministeren må ikke ha sete på Stortinget, men han bør etter vår mening ha det. Vi tror ikke velgerne verken bør eller vil gi Bondevik tusen dager til.