Bondevik profilerer seg

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Regjeringen Bondevik har gjort et hederlig stykke arbeid med sitt første budsjett slik det ble lagt fram i går. Regjeringen er ganske trofast mot seg selv og sine løfter, samtidig som den i budsjettforslaget har tatt hensyn til at rammebetingelsene for norsk økonomi er betydelig endret siden den skrev sin ønskeliste i peisvarmen på Voksenåsen.
  • Med et dypt bukk i retning det såkalte markedet, erklærte finansminister Gudmund Restad i går at han kommer til Stortinget verken stivnakket eller med spesiell prestisje knyttet til hver enkelt budsjettpost. Hans krav er at Stortinget oppfyller den egentlige målsettingen med forslaget, som ifølge finansministeren er å stramme inn for å styrke krona og få renta ned. For å nå dette målet har regjeringen kuttet i offentlige utgifter med rundt fem milliarder kroner. Det er mye, også om man sammenlikner med tidligere regjeringer. Slik rydder Bondevik-regjeringen rom for en nødvendig innstramming, for så å øke utgiftene til sine prioriterte saker. Under vikar Lahnstein har regjeringen satt bein under seg og meislet ut en profil. Det er mange trekk i den profilen vi ikke støtter, og enda flere som opposisjonen misliker, men det er en profil. Den beskriver kanskje også et politisk sentrum siden den nå blir kritisert fra alle kanter.
  • Budsjettkuttene gir ikke rom for store satsinger, men de som finnes, følger opp regjeringens kurs. Kontantstøtten er på plass. Midlere og lavere inntekter er skjermet for skatteøkninger. Helse- og eldresektoren tilføres midler, og det er plusset på her og der på budsjettposter som distriktene er interessert i.
  • Samtidig er det eneste sikre at dette budsjettet ikke blir vedtatt. Det gjenstår å se om opposisjonen vil fortsette å legge ut snubletråder, eller starte jobben med å kompromisse fram et budsjett som kan samle et flertall. Stortingets viktigste oppgave i høst er å skaffe landet et budsjett som kan møte de økonomiske utfordringene, uten at spillet om regjeringsmakten blir hovedsaken.