Bondeviks balansekunst

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Det er ingen feiring når regjeringen Bondevik i helga runder sine første 100 dager. Den såkalte samarbeidsregjeringen holder en lavere profil enn sentrumsregjeringen med den samme statsministeren. Nøkternheten kan skyldes at det var en prestasjon av Bondeviks forrige regjering å overleve den første høstsesjonen i Stortinget. Den var ikke levnet store sjanser til det.
  • Selv om dagens regjering måtte bruke kabinettsspørsmål for å få vedtatt statsbudsjettet, er det ingen stor bedrift for en såkalt borgerlig regjering å overleve i det Stortinget vi nå har. Valget ga Arbeiderpartiet banesår, og kan for første gang på 70 år ikke aktivt søke regjeringsansvar. Partiet har mer enn nok med sine egne problemer. Det er Fremskrittspartiet som sørger for den smule spenningen som finnes om regjeringens liv. Men også Carl I. Hagen vet at hans angrep ikke må drives så langt at han gir Jens Stoltenberg en ny sjanse.
  • Derfor har regjeringen Bondevik et forholdsvis stort spillerom overfor Stortinget. Det er regjeringens egen politikk og det indre samholdet i koalisjonen som vil by på de største utfordringene. Det er også viktig å skape entusiasme i egne rekker for Bondeviks nye prosjekt. Det har vi hittil sett lite av. Høyres humør har hatt gradvis stigning etter at Jan Petersen ble vraket som statsminister. Venstre ble tatt med på nåde, og må slå seg til ro med det. Det er statsministerens eget parti som er det svakeste leddet i rekka.
  • Bondevik mener at regjeringen har fått et ufortjent stempel for å føre høyrepolitikk. Han viser til at viktige sektorer som bistand og miljø har unngått Høyres sparekniv. Men Arbeiderpartiet kan ikke brukes som redningsbøye når regjeringen skal snekre sitt eget budsjett. Dette budsjettet må også rette opp inntrykket av en svekket distriktspolitikk som ble skapt sist høst. Dette kravet fra egne lokalpolitikere kan ikke KrF overse.
  • På mange måter er det en kunstig koalisjon Bondevik nå leder. Høyre og KrF har ulikt velgergrunnlag. KrF er fortsatt et parti av småkårsfolk. Utbytteskatten er dem fremmed, men det er Høyres hjertesak. Den gamle skepsisen til Arbeiderpartiets verdigrunnlag har imidlertid drevet KrF i Høyres armer. For å holde partiet der må Kjell Magne Bondevik bruke alle sine evner som balansekunstner. Det legger også klare begrensninger på Høyre. Men hvis Høyre fortsetter å vokse og viser for tydelige storebrorfakter, kan det sette regjeringens liv i fare. Enkelte Høyre-statsråder trenger å få klar beskjed om det fra sin sjef.